Hopp til innhold

Blodsbånd

Det har vore mykje norsk komedie i det siste. Kor deilig er det ikkje då at det kjem ein norsk film som har som mål å vera litt større om seg sjølv og fortelja oss nok om om eit miljø som er framand for dei fleste.

Blodsbånd
Foto: filmweb

Det brukar gå nokre år mellom kvar gong Marius Holst lagar film. Og det har vore store forventningar til Blodsbånd – fordi den tek opp temaet eit nytt Europa, for mange eit nytt Oslo og saknet etter ein far som drog.

Unorsk

I Blodsbånd møter me 15-åringen Mirush som kjem til Noreg på leit etter ein far som har forlatt familien i Kosovo for å skaffe pengar. Mirush finn til slutt opphavet sitt, faren driv no ein restaurant i Oslo og skuldar den albanske mafiaen pengar.

Og la det vere sagt med ein gong, dette er ein unorsk film i både måten den vert fortalt på og i kraft at det kun finst to norske skodespelarar i mindre roller. Men den som står att som det berande elementet i denne filmen er Nazif Muarremi som Holst fann i Makedonia. Ein ung gutt utan filmerfaring, men som hjarteskjerande spelar rolla som Mirush og som i ein av scenene syng seg inn i hjarta våre på dette viset.

Lojalitetskonflikt

Holst debuterte i 1994 med filmen "Ti kniver i hjertet" -  ein film som også tok opp temaet realsjonen far og son. Trongen til eit førebilete gjer at Mirush havnar i ein grusom lojalitetskonflikt og det går for alvor opp for oss kva for eit valdeleg miljø han er blitt ein del av i oslo.

Me møter ei skuggeside av hovudstaden vår, ein kald og rå by langt fra Holmenkollen og Frognerparken. Holst syner oss ein by som kunne vore kor som helst som ikkje skil seg frå den vesle byen i Kosovo. Mirush må ogå i Noreg kjempa for å overleva på same vis som heime, han tenar pengar på å vedda om korvidt han treff korga med basketballen. Pengar skiftar hender fort i dette universet og går det ikkje fort nok lyt du bøta med knekte fingrar eller i veste fall livet.

Lause trådar

Dette er ikkje film om det kriminelle aust-europeiske miljøet i Oslo. Det er ein film om relasjonar mellom menn, om ein ung gut som må stå til ansvar som ein vaksen i ein fase der gråten er mykje nærmare enn det å slå.

Holst er ein av dei regissørane her i landet som veit korleis han skal få fram det innerste i skodespelarane. Det vert nokre lause trådar her og der, og nokre scener, kanskje til og med historien slit med truverdigheita, og deler av filmen har problem med tempoet. Tidvis kan det verka som om karakterane ventar på kvarandre i dialogen. Kanskje er det språket som gjer det, ein del av scenene foregår både på norsk, engelsk og albansk.

Utradisjonell flyktningfilm

Marius Holst har ikkje falt for fristelsen å laga ein tradisjonell flyktningfilm. Mirush kjem ikkje til Noreg for eit betre liv, men for å finna att det livet han hadde ein gong. Fordi blod er tjukkare en vatn, og livet er best saman med dei du høyrer til hos. Og det er den historien som gjer Blodsbånd til ein gripande og viktig norsk film.

 

 

Kulturstrøm

  • Sangtekster har blitt enklere, mer repeterende, aggressive og selvopptatte

    Et team av europeiske forskere har analyserte ordene i mer enn 12.000 engelskspråklige sanger, på tvers av sjangrene rap, country, pop, R&B og rock fra 1980 til 2020.

    Ifølge studien, som ble publiser torsdag, har sangtekster blitt enklere og mer repeterende. Tekstene har også blitt mer aggressive og selvopptatte i løpet av de siste 40 årene, skriver The Guardian.

    En av forskerne bak studien, Eva Zangerle, understreker at sangtekster kan være et «speil av samfunnet», som gjenspeiler hvordan en kulturs verdier, følelser og opptatthet endrer seg over tid. Studien trakk ikke frem hvilke artister funnene gjaldt.

    Sangtekster
    Foto: AP
  • Harvard fjerner bokomslag laget av menneskehud

    Prestisjeuniversitetet Harvard sier de har fjernet menneskehud fra innbindingen av en bok de har hatt i ett av bibliotekene sine i over 90 år.

    I 2014 ble det oppdaget at en bok var bundet inn med huden til en død kvinne.

    Harvard, som regnes som det eldste universitetet i USA, har tidligere utnyttet interessen rundt bokens morbide historie. Da det ble oppdaget at det var brukt menneskehud i innbindingen ble det omtalt som «gode nyheter for både tilhengere av innbinding med menneskehud, bokfantaster og kannibaler». I et blogginnlegg samme år skrev Harvard at praksisen med å binde bøker i menneskehud tidligere hadde vært forholdsvis vanlig.

    (NTB)