Regi: Hector Babenco
Genre: Drama
Skuespillere: Luiz Carlos Vasconcelos, Milhem Cortaz, Milton Goncalves
Av Helen De Bellis/Eline Lindhjem
Carandiru er Sao Paolos beryktete fengsel – et helvete på jord overfylt av Brasils mest voldelig og hardbarkete kriminelle, hvor det viktigste ikke er å slippe ut, men å overleve.
Jeg sier det med en gang – filmen er ingen vanlig fengselsklisje, men et fargesterk, mesterlig fortalt portrett av livet bak murene, vel verdt å bli satt inn for i 2 timer og 20 minutter.
Fangene som styrer
Det er fangene som styrer Carandiru. Når som helst kan de få krutttønna til å eksplodere, sier en av de innsatte. Og det skjer i filmen, som det gjorde i virkeligheten i 1992, da opprørspolitiet ble satt inn i blodige opptøyer og 111 fanger ble drept.
Men først blir vi kjent en rekke saftige kjeltringer som forteller sine historier. Og det blir det mye tragedie og komedie av.
Som når fengselets transvestitt dronning – med 2000 mannfolk på meritt listen – endelig mister sitt flyktige hjerte og rødmende gifter seg med sin utvalgte uglamorøse pusling. Tjukkasen som sitter fast i flukttunnellen og hjelpes ut via kniv.
Eller historien om cracklangeren som blir bitt av en rotte når han gjemmer dopen på do. Og fengselets damebedårer som greier å stå i med både en sjalu kone og en fresende elskerinne inne i fengselet.
Sammenvevd teppe
Filmen er et sammenvevd teppe av historier fortalt til fengselslegen. Han kjemper en tapende kamp mot tuberkulose og AIDS og får etterhvert sympati for denne gjengen av yrkesmordere og kjeltringer.
Det gjør også vi kinosalen. Fordi det eksisterer en verdighet og menneskelighet i elendigheten og en slags etisk kode mellom de innsatte for å kunne overleve i det overfylte fengselet, som neppe eksisterer på utsiden. Deres fall utløses jo av pasjoner som kjærlighet, elskov og sjalusi.
”Carandiru” er både brutal og blodig , men er også varm, morsom og underholdende, signert regissør Hector Babenco. Han huskes godt fra mesterverket ”Edderkoppkvinnens kyss”.