Det var en julidag i 1977 Harald A. Soleim fra Bergen dukka opp på Svalbard med en koffert og et par, tre pappesker i nevene. Siden har han holdt det gående på fangststasjonen innerst i Isfjorden.
Det er noe mildt og behagelig over Kapp Wijk. Stedet ånder av ro og slumrende trivsel med en egen aroma av spekk, blod og fuktig jord. Bortenfor kjøttstativet står tre hundesleder i sommeropplag, et par Nansen-sleder og en mer bastant jaktslede av eskimotypen. De ti grønlandshundene hviler nå, kveiler seg på bakken eller sirkler rundt så langt kjettingen rekker.
- Det har vært brukt som argument i mot oss at fangstfolkene ikke kan leve av fangst, men sannheten er vel at vi er det eneste her oppe som virkelig går med overskudd. Alt på Svalbard drives med statsstøtte. Selv fiskeriene, Store Norske, Sysselmannsetaten og hele fy faen er jo et dundrene underskuddsforetagene, sier Harald.
Radiodokumentaren "Blod og spekk til begjær" mottok "Special Commendation" under Prix Futura i Berlin 1989.