Normal

Bleke sjørøvere

Det smeller til tider høyt fra pistoler og kanoner i «Skatten på Sjørøvarøya» på Det norske teatret, men skummelt blir det aldri.

Paul-Ottar Haga og Frank Kjosås

Paul-Ottar Haga og Frank Kjosås fra «Skatten på Sjørøvarøya».

Foto: Marit Anna Evanger / Det Norske Teatret

Det lokkes med kanoner og krutt, og aldersgrensen er satt til åtte år i Det norske teatrets oppsetning av «Skatten på Sjørøvarøya».

Men i stedet for å få en sprutende og spennende sjørøverjakt, er det blitt et blekt og tamt eventyr.

Likevel: Noen viktige tematiske valg har regissøren gjort.

Uten gnist

Det merkes allerede fra starten. Det som forventes å være en spennende forestilling for store barn og eventyrlystne voksne, starter uten gnist. Og selv om det gjøres mange forsøk, tar forestillingen seg aldri opp.

Den bærer preg av å være uforløst, og selv om den er underholdende, blir det likevel aldri den forventede store kvelden i teateret.

Riktignok kjempes det tappert både med sverd og pistoler, og for et ungt publikum vil dette være spennende nok, men forestilingen mangler fremdrift og sprut.

Brytes opp av musikk

Kan hende skyldes det musikken. Mange sangnumre er med på å bryte stykket opp.

Skatten på Sjørøvarøya er på mange måter en musikal for større barn, men sangnumrene er ikke fengende nok og i stedet for å bidra til fremdrift, gjør de det motsatte.

Sangene skaper hull i oppsetningen, og det er synd. Det kunne rett og slett vært større driv i forestillingen.

Uutgrunnelig Haga

Hovedrollen som Jim Hawkins spilles av Frank Kjosås, og han gjør det han kan ut fra det tynne materialet han har å spille på.

Den store rollen i denne oppsetningen er det Paul-Ottar Haga som gjør. Han spiller Long John Silver, den uutgrunnelige sjørøveren som er med på toktet som skipskokk og blir leder for mytteriet.

Long John Silver er som Jim Hawkins en sammensatt person, han gjør hele tiden det som han selv har størst fordel av, og han er ikke snauere enn at han tar livet av sine medsammensvorne om han må.

Verken Jim eller Silver er helt ut til å stole på, og her ligger noe av det som er med på å gi forestillingen tematisk dybde.

Paul-Ottar Haga spiller Silver med utspekulert ro, han synger godt og skaper en karakter som er spennende fordi publikum aldri helt vet hvor de har ham. Han er intens, tilstedeværende og mystisk. Det er ham vi husker fra denne forestillingen.

Det må også nevnes at Sigve Bøe som godseier Trelawney er kostelig.

Interessant ambivalens

Jim og Silvers vinglende ambivalens er interessant. I tillegg er det gjort noen tydelige valg i forhold til Stevensons bok. Der stikker Silver av med sin del av skatten til slutt, i teateret lider han en annen skjebne.

Stykket tematiserer sterkt meningsløsheten i en slik skattejakt. Var dette virkelig verdt det? Skal man gå over lik for egen vinning? Skal man forlate sine venner – sågar drepe dem – for å finne en skatt?

Det stykket ikke har av spenning tar den igjen på diskusjonsmateriale til skoleklasser og lignende.

Ikke marerittmateriale

Scenograf Nora Furuholmen har skapt et fint skipsrom på scenen. Det er likevel underlig at ikke dybden på Hovudscenen på Det norske teatret utnyttes bedre.

Det spilles stort sett på scenens fremre halvdel. Det hadde vært fint å se et større, dypere rom.

Skattejakt er ikke nødvendigvis uproblematiske eventyr. De etiske og moralske sidene ved det blir tematisert i oppsetningen på Det norske teatret, men forestillingen er dessverre for blek.

Ingen blir fratatt nattesøvnen av denne oppsetningen – men det er ikke sikkert åtteåringene ville hatt så vondt av å få med seg bare bittelitt marerittmateriale hjem.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.
Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Nils Golberg Mulvik, Elisabeth Sand, Unn Vibeke Hol, Henrik Horge, Paul-Ottar Haga

Nils Golberg Mulvik, Elisabeth Sand, Unn Vibeke Hol, Henrik Horge, Paul-Ottar Haga fra «Skatten på Sjørøvarøya».

Foto: Marit Anna Evanger / Det norske teatret

Kulturstrøm