Hvorfor har ingen kommet på det på det før, tenker jeg mens jeg lytter til den nye CDen fra det franske ensemblet Les Musiciens du Louvre og deres høyt profilerte dirigent Marc Minkowski.
Platen er hovedsakelig viet Bizets L'Arlésienne-musikk - orkestersuiter bygget på Bizets scenemusikk til melodramaet om Piken fra Arles.
Dette teaterstykket som hadde premiere i Paris i 1872 er et slags fransk svar på Goethes selvmordsroman Den unge Werthers lidelser. Hos den franske forfatteren Alphonse Daudet hopper den unge gutten Fédéri i døden fordi han ikke kan glemme den vakre piken fra Arles.
Bizets musikk er varm - og trist med folkemusikalsk forankring. Louvre-musikerne til Minkowski spiller på epokeriktige instrumenter som gir en særlig lekker strykerklang, litt ru med mye tekstur, som å føle på "råsilke" - grovt og fint på samme tid.
Minkowski har dessuten en herlig sans for dramatisk oppbygning uten å bli søtladen og patetisk.
Men platen er altså ikke bare musikk, men en hel liten bok som først og fremst innholder bilder av van Gogh - og noen av Paul Gaugin - nettopp fra i Arles i 1880-årenes Provence. Fargesterke og varme bilder, men med en slags nådeløs realisme: her er mange bøyde kropper under Middelhavets brennende sol.
IKKE VERDSATT I EGEN TID
Teaterpremieren på L'arlésienne i Paris 1872 ble en dundrende fiasko. Hovedstadspublikumet og kritikerne syntes det var håpløst provinsielt; "en tåreperse, befolket med masse gamle koner på scenen". Van Gogh ble som kjent heller ikke verdsatt i sin egen tid - og har den tristeste av alle malerbiografier; lutfattig, nervesyk og suicidal som han var.
Platen rommer også fire heite orkesternummer fra operaen Carmen. Solen over spanske Sevilla er minst like brennende som over Arles - og Carmen minst like forførende som piken fra Arles.
VELLYKKET KOSEPTPLATE
Jeg kaller dette en konseptplate på grunn av den vellykkede koblingen av to kunstarter.
Intet kunstverk er autonome størrelser. Musikk som bilder, er produkter av sin tid, sitt sted, sine mennesker. Stiller man opp flere kunstarter side og side, lærer man mer om tiden de ble til i. Bizets feiende musikk har som de fargesterke Provence-malerne, noe brutalt, direkte og nådeløst over seg.
I kornummeret hvor Bizet har bearbeidet folketonen "De tre kongers marsj", brukes ekte provencalsk tromme - eller asiatisk tamburin. Minkowski holder friskt tempo og lager en fra-det-fjerne-og-framover-virkning. Et kjærlighetsdramaet utspiller seg på liv og død, mens mennesker marsjerer uanfektet forbi. Som solen går sin gang, helt uanfektet, over de små slitne menneskene på bildene til van Gogh.
