Tirsdag den 11 september 2001 vil bli stående i historien som en dato som endret verden. Tidlig om morgen denne dagen ble USA utsatt for det mest omfattende terrorangrep som er gjennomført i nyere tid. Fire passasjerfly ble kapret og brukt som "levende" bensin-bomber mot sivile og militære mål i Washington og New York – mange tusen mennesker ble drept. I etterkant av disse angrepene er USA blitt utsatt for terrorangrep med biologiske våpen. Antrax-bakterier er blitt spredd via brev til ulike adresser i USA og flere personer er døde. Dette er det mest omfattende terrorangrep med biologiske våpen i nyere tid. Hvem som står bak disse angrepene med biologiske våpen er ikke kjent. Hva kan vi vente oss blir det neste angrep i denne spiralen av terrorhandlinger?
I et historisk perspektiv har bruk av biologiske og kjemiske våpen i konflikter mellom grupperinger av mennesker vært kjent helt fra oldtiden. Allerede 600 år før Kristus forurenset Solon fra Aten drikkevannet til Kirrha med den giftige planten Julerose, slik at innbyggerne ble syke. Senere brant Spartanerne svovel og tjære og produserte derved skyer av giftig svoveldioksid under Pelloponneserkrigen ved beleiringen av Athen. I tiden etter Kristi fødsel er det også kjent flere tilfeller av tilsvarende bruk av kjemiske og biologiske stoffer, men det var først i vår tid under 1. verdenskrig at moderne kjemisk krigføring ble etablert. Tyske soldater tok i bruk store mengder med de kjemiske stridsmidlene klor, fosgen og sennepsgass, med det resultat at mange tusen allierte soldater døde. Britiske og franske styrker tok også etter hvert i bruk kjemiske våpen. Det ble et kappløp mellom bruk av nye kjemiske våpen og utvikling av nytt effektivt verneutstyr mot slike våpen. Mer enn en million mennesker ble skadet og mer enn hundre tusen døde etter bruk av kjemiske våpen under den 1.verdenskrig.
Det er derimot ikke kjent at biologiske stridsmidler ble brukt, selv om dette nok ble vurdert som en aktuell mulighet. I Norge ble den svenske baron von Rosén arrestert for spionasje i 1917. Han ledet en sammensvergelse som opererte på avsidesliggende steder i grenseområdet i Norge, Sverige og Finland. I hans bagasje fant man ikke bare konvensjonelt sprengstoff, men også sukkerbiter som inneholdt skjulte glassampuller med miltbrannsporer. Disse sukkerbitene ble nylig gjenfunnet på politimuseet i Trondheim. Analyser viste at ampullene fremdeles inneholdt levende miltbrannsporer, noe som illustrerer hvor farlige slike mikrober kan være. Bakteriene inngikk i et tysk program for å hindre alliert transport i de nordlige områder ved å smitte hester og reinsdyr.
Opinionen mot kjemiske våpen var sterk i tiden etter 1.verdenskrig. I 1925 ble Genevè-protokollen utarbeidet, som setter et forbud mot bruk, men ikke mot besittelse av kjemiske og biologiske våpen. Protokollen ble raskt ratifisert av alle viktige stater, unntatt Japan og USA som ratifiserte avtalen først på 1970-tallet. Enkelte land ratifiserte protokollen med forbehold om å kunne bruke slike våpen i selvforsvar. Dette resulterte i at flere land fortsatte å produsere kjemiske våpen og at enkelte land også brukte disse våpen i internasjonale konflikter i mellomkrigstiden i strid med protokollen.
Det var først under den 2.verdenskrig at utvikling og produksjon av nervegasser startet i Tyskland. Tyskland utviklet slike gasser kort tid etter oppdagelsen av de svært giftige pestisidene, som er effektive bekjempelsesmidler mot insekter. I dag kjenner man til flere forskjellige nervegasser som utgjør en gruppe svært giftige kjemikalier. Til tross for utviklingen av disse stoffene ble det ikke brukt nervegasser eller andre typer kjemiske våpen under den 2.verdenskrig, bortsett fra begrenset bruk av sennepsgass og fosgen av Japan i Kina.
Årsaken til at slike våpen ikke ble brukt under 2.verdenskrig diskuteres fortsatt av eksperter. Antakelig fryktet Tyskland at USA og Storbritannia alt hadde utviklet tilsvarende stoffer og at de ville bli tatt i bruk hvis Tyskland brukte nervegasser. Et annet viktig element var at Tyskland antok at Storbritannia hadde utviklet god fysisk beskyttelse mot nervegasser. Det Tyskland ikke var klar over var at USA og Storbritannia ikke hadde slike våpen. I konsentrasjonsleirene i Tyskland brukte myndighetene et preparat som hadde betegnelsen Cyclon B i utryddelsen av jøder, sigøynere, homoseksuelle, politiske fanger og andre grupper. Cyclon B er blåsyre og virker meget raskt på mennesker.
Etter den 2.verdenskrig ble store deler av Tysklands lagre av kjemiske våpen fjernet av Sovjetunionen og de allierte i henhold til Potsdam-avtalen, som slo fast at Tyskland skulle være demilitarisert og at alt krigsmateriell skulle fjernes eller destrueres. Store deler av disse tyske kjemiske lagrene ble dumpet i Østersjøen og i Skagerak. Det som er dumpet i Norskerenna er antakelig mange tusen tonn med kjemisk ammunisjon som i hovedsak ligger inne i skip på dypt vann. Derfor utgjør ikke disse våpen noen vesentlig trussel mot miljøet – våpnene vil sakte men sikkert bli ødelagt på en naturlig måte. I Østersjøen derimot ble stridsmidler og kjemisk ammunisjon dumpet på havet på forholdsvis grunt vann. Dette medfører at blant annet danske fiskere av og til kommer i kontakt med sennepsgass og blir påført skader. Sovjetunionen dumpet deler av de tyske lagrene ved Bornholm og ved Gotland, men transporterte også store deler til eget territorium.
Etter 1945 er det kommet frem dokumentasjon om at Japan hadde et meget omfattende biologisk våpenprogram i tillegg til et program for utvikling av kjemiske våpen under den 2.verdenskrig. Dette programmet startet i mellomkrigstiden med opprettelsen av en militær medisinsk skole som la grunnlaget for de japanske forsøk på krigsfanger i de nord-østlige områder i Kina. Her ble de mest barbariske forsøk gjennomført på mennesker for å teste effekter av biologiske våpen. Informasjon om dette ble ikke gjort offentlig kjent før i den senere tid.
Også en rekke andre land gjennomførte utvikling og produksjon av kjemiske og biologiske våpen. Blant annet Storbritannia, USA, Frankrike og Sovjetunionen hadde slike programmer for masseødeleggelsesvåpen. Storbritannia avsluttet før 1960 alle forsøk på å utvikle og bibeholde biologiske og kjemiske våpen. Samtidig med den generelle opprustningen under den kalde krigen øvet opinionen et sterkt påtrykk for nedrustning av både biologiske og kjemiske våpen. I USA deklarerte den amerikanske presidenten noe senere en ensidig stans i utvikling, produksjon og lagring av biologiske våpen. Man innså at Genevè-protokollen fra 1925, som kun setter et forbud mot bruk av kjemiske og biologiske våpen, ikke var effektiv nok og det var derfor et ønske om å komme frem til en mer effektiv internasjonal avtale om totalforbud.
På bakgrunn av at USA unilateralt ville destruere sine lagre av biologiske våpen og ensidig frasto fra å bruke slike våpen ble det internasjonal enighet om å starte forhandlinger om et forbud mot biologiske våpen. Avtalen som setter et forbud mot utvikling, produksjon og bruk trådte i kraft i 1975. Avtalen inneholder dessverre ingen kontrollordninger for å påse at denne avtalen overholdes. Forhandlinger om slike kontrollordninger pågår ved FN i Genève, men spesielt USA er av den oppfatning at disse kontrollordningene ikke vil være tilstrekkelig effektive i å forhindre spredning av biologiske våpen og samtidig verne om den kommersielle informasjonen i den sivile industrien.
Hør hele foredraget torsdag kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag kl. 7.03!
Pål Aas
f. 1955, er dr. scient i fysiologi og forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), med fagområde nevrotoksikologi og medisinsk beskyttelse mot kjemiske våpen. Han har utgitt om lag 40 publikasjoner, vesentlig om biologiske mekanismer ved nervegassforgiftning og medisinsk beskyttelse mot slike gasser. Han er medlem av ekspertpaneler i både i FN og NATO, og dessuten professor II ved Universitetet i Bergen.