Ikke mindre enn 18 personer og en hund krysser hverandre inn og ut av leiligheter, inngangsdør, kafé og bar. Vi kjenner oss igjen i deres hverdag, bak maskene ligger en felles ensomhet som flyter frem i korte glimt.
Lek og nakne menn
Jon Eikemo og Pål Sverre V. Hagen. Foto L.Gabrielsen
Når Outsideren Jon Eikemo går inn på badet og griper ølboksen som Partisekretær Per Shcanning setter fra seg i "en annen leilighet", oppleves det som helt greit. Vi er med på denne leken av fullt hjerte fordi personene vi møter fremtrer som ekte.
Med stort hell bruker Kolsrud naken hud, menn som kler av seg, som et regipsykologisk grep for å vise sårbarheten. En mann som står i underbuksen kan ikke så gjemme seg bak en fasade.
TV blir avslørt
Regi og tekst gir et forsvar til stort sett alle personene, kanskje med unntak av den småpedofile, småincestuøse bygdesjarmøren som Svein Tindberg tolker med følelse.
Det eneste som avsløres for sin mangel på verdi og misbruk av mennesker i "Bikubesong", er fjernsynet. Kontrasten mellom den overfladiske og latterlige presentasjonen av Svein Roger Karlsens Harry, som gjennomsnittsmannen, på TV og den Harry vi blir kjent med i stykket, er en nådeløs avsløring av tomhet og devaluering av folk.
Scenografi med pøsregn
Møtene mellom foreldre og barn, ensomme reisende eller gutta på byen foregår i en meget virkelighetsnær og anvendelig scenografi av Bård Lie Thorbjørnsen. Fra benken utenfor inngangsdøren der det tidvis pøser ned på ordentlig, til stue, soverom, bad, balkong, bar og kafé. Godt spredt rundt i scenerommet.
Ragnhild Hilt, Birgitte Larsen og Hans Rønningen. Foto L.Gabrielsen
Og mellom scenene dukker Hans Rønningen, som også spiller M med døende mor, opp under taket med en rødbelyst trio og synger sanger av The Smiths, Morrisey og Whyte. Sangskrivere som boken bare kan skrive om, får publikum i full emosjonell tyngde på Det Norske Teatret.
Om oss her og nå
Ved sluttapplausen hadde jeg lyst til å ta bølgen. Endelig et underholdende, morsomt og samtidig rørende stykke om mennesker det er lett å kjenne seg igjen i drømmene til, fra vårt eget land, fra vår nære historie.