Den store scenen på Black Box teater i Oslo er dekket av sand. Fire soldater hopper fra et fly og lander i ørkenen. De slår opp teltet, og utstyrt med maskingevær og omgitt av fiender utfører de det oppdraget de er blitt satt til å gjøre.
Litt etter lander en journalist.
Bestialitet: Vold
Slik starter «Bestialitetens historie del 4». Teatergruppen Fantastic Four har gjennom fire forestillinger tatt for seg menneskenes bestialitet og ondskap etter mønster av Jens Bjørneboes kjente romantrilogi.
I de tre foregående stykkene har de dykket dypt i sin behandling av formynderi, religion og kolonialisme, og i seriens siste del tar de for seg selve voldsutøvelsen.
Fokus ligger på vold satt i system og legalisert gjennom krig. Det er derfor vi møter de fire soldatene i ørkenen. Hva soldatene kjemper mot, vet vi ikke, kanskje ikke de vet det selv heller. Det kan være en fiende eller det kan like gjerne være sin egen indre bestialitet.
Teatergruppen Fantastic Four er en undergrupe av AKT 5, som består av ni skuespillere utdannet fra Scenekunstakademiet i Fredrikstad. Gjennom de fire forestillingene har de laget teater som til tider har vært ulikt noe annet som har vært vist før, og de har vært tro mot prosjektet sitt.
Mange elementer
Formen de har valgt, består av mange elementer. Dette er teater med innslag av videoprojeksjoner, seminar og underholdning på en gang. Første del av forestillingen skifter mellom soldatene på scenen og videoprojeksjoner på et tynt nett som skiller scene og sal.
På scenen spilles det ut en til tider sterk karikatur av demoraliserte soldater og journalister med kjendisbehov – på skjermen vises klipp inspirert av apescenene i Stanley Kubicks film 2001 «En romodyssé». Bare det at her spiller apene fotball med en menneskeskalle før de begynner å slåss seg imellom.
I tillegg intervjues en yrkessoldat, en perfomancekunstner, en tamil, en skuespiller og et barn om krig. Men hva vet europeere egentlig om krig?
Karikering og balanse
Også soldatene intervjues på skjerm. Noen av intervjuene er gjort med infrarødt kamera, og om natten kommer sannheten fram. Kanskje. For ingen kan helt definere hva vold, krig og bestialitet er. I stedet belyses problemet fra mange vinkler.
Til tider kan det bli mye snakk og mye informasjon – kanskje for mye. Vi kunne godt sett mer av livet i soldatenes leir, for denne delen er dynamisk, humor og dysterhet avløser hverandre. I ett øyeblikk ligger soldatene og soler seg i supermann- og batmanboxershortsene sine, i det neste retter de geværet mot en ukjent fiende.
Balansegangen mellom den hjemvendte yrkessoldatens betrakninger på videoskjermen og soldatkarikeringen på scenen er hårfin. Teateret kan lett slå det dokumentariske i hjel, karikeringen kan fort gjøre intervjuobjektene ufrivillig komiske. Her må det trøs varsomt.
Seminar
Det er ikke mye vold i dette stykket. Men forestillingen overrasker hele tiden, og volden belyses fra mange sider. Det to og en halv timer lange stykket tar i del to form av å være nærmest som et seminar.
Bildet med apene fra 2001: En romodyssé følger oss gjennom hele forestillingen, og under seminaret kommer de fantastiske fire inn i apekostymer og forteller om tankene bak tetralogien de nå er i ferd med å avslutte. Også her brytes forestillingen av videoprojeksjoner.
I en omfattende teaterforestilling som denne er det vanskelig å trekke ut ett budskap. Det blir heller slik at publikum velger selv blant sannhetene og inntrykkene de får presentert.
Det er mye å fordøye fra en kompromissløs teatergruppe, og det er heller ikke nødvendig å forstå alle valgene de har gjort. De leverer ikke nødvendigvis en perfekt forestilling, men de er viktige i norsk scenekust.
Arvesynd
Bestialiteten kommer plutselig til uttrykk. Dette er ikke et kontinuerlig voldelig stykke, men når bestialiteten tydliggjøres i handling, er den voldsom.
Fantastic Four har utfordret sitt publikum gjennom fire forestillinger, og de har tatt et oppgjør med sin arvesynd som europeiske menn i tanker, ord og gjerninger.
Ved forestillingens slutt erklærer de seg som europeiske menn, de tar på seg sin skyld og innser at de ikke er bedre enn dyr. Så henretter de sitt publikum.