Bessie Smith - Revisited

1920-tallet er tilbake i norsk jazz og blues, takket være Nymark Collective og vokalisten Kristin Asbjørnsen.

NC Asbjørnsen
Foto: www.tordg.no/nymark

Ideen er genial. Uttrykk og repertoar fra 1920-tallets store bluessangerinne Bessie Smith, respektfullt gjenskapt og tilført vårt tids nye musikalske dimensjoner. Forutsetningene for at det skal lykkes er også til stede: trompeter Kåre Nymark jr. er blant dagens unge musikere som dypest har trengt inn i og forstått både den gamle og den nye New Orleans-jazzen. Samtidig er han en briljant tekniker med hele det moderne jazztrompet-vokabularet inne. Kvartetten Nymark Collective er syntesen av det hele, hvor tenksomhet og virtuositet, jazzhistorie og samtid møtes.

- Kraftfullt trompetspill

Vokalist Kristin Asbjørnsen har en tilsvarende bred erfaringsbakgrunn fra sine tvers gjennom originale grupper Krøyt, Dadafon og Kvitretten. Og nå utfordres hun altså i det gamle Bessie Smith-repertoaret. Kristin og Nymark-kollektivet tar det helt ned, til sammenlikning blir originalversjonene rene swing-låter.

Det er godt å høre pianist Tord Gustavsen for en gangs skyld ta i litt, og bandleder Kåre Nymark leverer kraftfullt trompetspill. Han bruker også ofte sordin og en hes growl-effekt som bringer tanken til Cootie Williams i Ellington-bandet.

- Irritasjonsmoment

En tilsvarende hes og ru klang finner vi hos Kristins Asbjørnsen, selvsagt en arv fra Bessie Smith. Men det er en viktig forskjell: Bessie Smiths stemme er i utgangspunktet klar og ren, skurren er en effekt hun bruker som dramatisk forsterkning og krydder. Hos Asbjørnsen er det omvendt, og dette blir etter hvert problematisk for meg som lytter. Når hennes hese growl gjøres til selve fundamentet, mister den etter hvert sin kraft for meg. Effekten virker påtatt og stilisert, og blir etter hvert et irritasjonsmoment.

- Tålmodighet på bristepunktet

Ellers er musikken merkelig stramt regissert til å være en live-konsert. Og jeg opplever etter hvert Nymark-kollektivets selvpålagte bånd som temperamentsløshet og i bokstavelig forstand forspilte muligheter. Jeg savner flere dialoger mellom de to frontfigurene, og ikke minst rytmiske variasjoner. For etter åtte låter som alle går i hyperlangsomt tempo, er min tålmodighet på bristepunktet – når det så omsider begynner å røre på seg og groove.

Derfor er mitt forslag til deg som kjøper plata, for det må du gjøre: Start med kutt 9 og 10 hvor bandet tar av så det suser. Så går du til toppen og lar deg synke inn i den store blå evigheten.

Hør anmeldelsen