NRK Meny
Normal

Beksvart og vakkert

En fantastisk scenografi og lyssetting rammer inn små, små mennesker på vei mot undergangen.

Karen Frøsland Nystøyl anmeldelse - mindre

Regissør Runar Hodne utfordrer Nationaltheatrets publikum med sin oppsetning av «Othello».

I en kompromissløs og konsekvent oppsetning lar han undergangen senke seg over hovedscenen som en tung og mørk sky.

Resultatet er vakkert, stille og krevende teater.

Én rekvisitt

De elleve skuespillerne har kun én rekvisitt å forholde seg til, det skjebnesvangre lommetørkleet Othello gav sin kjære Desdemona.

Ellers er det ingen hvile for skuespillerne, ingen stoler, ingen sted å gjøre av seg. Ingen annen lyd enn den de produserer selv. Det eneste som finnes er nyanser av sort i en klok og vakker lyssetting.

Det er et krevende stykke arbeid for skuespillerne. Men det er gjennomført, og det fungerer fantastisk bra.

Bunkers, betong og grav

Serge von Arx' scenografi består av et skrånende gulv omkranset av inngangs- og utgangspartier.

Over scenen henger en todelt og tung, grå konstruksjon med preg av bunkers, betong og grav. De to delene nærmer seg hverandre langsomt gjennom den to timer lange forestillingen og lukker tragedien inn.

Andreas Fuchs' fantastiske lyssetting i blåtoner og nyanser av hvitt forteller historien nærmest alene og gjør stillheten og mellomrommene trykkende.

Modige valg

Hodne gjør modige valg. Ett av de mest befriende er at han gir forestillingen tid. Han gir karakterene rom til å gjøre entre og sorti, vi følger dem og deres talende kroppsspråk, og ingen ting er overlatt til tilfeldighetene.

Denne dvelende tidsbruken er sjelden i norsk teater.

Kroppsspråket spiller en viktig rolle i denne oppsetningen. Når skuespillerne ikke har noe sted å gjøre av seg, blir hver håndbevegelse lagt merke til. Små bevegelser kan få store konsekvenser. Avstanden mellom karakterene gjør at de må skape intensitet gjennom store mellomrom.

Koreografien er også gjennomført til minste detalj.

Svensk Othello

Hodne har blitt kritisert for å velge svenske Magnus Roosmann i hovedrollen i stedet for en klassisk mørk Othello.

Magnus Roosman

Svenske Magnus Roosman spiller Othello.

Foto: Poppe, Cornelius / SCANPIX

Kritikken er forståelig, men denne oppsetningen har andre premisser.

Roosmann kalles fremdeles – og noe underlig – mór, eller maurer, selv om han er like lys i huden som resten av ensemblet.

Uansett hvilket valg Runar Hodne hadde gjort av skuespiller i rollen som Othello, hadde det utløst debatt.

Problemstillingene i forhold til hudfarge, bakgrunn og etnisitet er en het potet innen norsk scenekunst. At Hodne har valgt å gå for den skuespilleren som utfyller rollen slik han ønsker, må respekteres.

At han måtte til Sverige for å finne riktig mann denne gangen, blir hans sak.

Fokus på sviket

Hodnes valg i denne oppsetningen er å gjøre hudfarge underordnet. Hva gjør det med tragedien?

Det gir et større fokus på Iagos svik. Allerede fra første replikk står Iago (Henrik Rafaelsen) fram med sin agenda: Maktbegjær, egoisme, revansje.

Rafaelsen spiller med utstudert ondskap og gjør at stykket drypper av hevntørst. Det mørke finnes overalt ellers: I en sort scenografi er også karakterene kledd i sort. De er like.

Hodne velger å trekke frem det menneskelige i denne tragedien – og han gjør det uavhengig av hudfarge.

Liten Othello

Kanskje er det riktig. Roosmann gjør i alle fall en god rolle.

Noe brautende i starten, som om han ikke klarer å ta inn kjærligheten til Desdemona (Laila Goody), men han spiller seg godt inn, og det er forfriskende med andre skuepillere enn Nationaltheatrets vante.

Laila Goody

Laila Goody er rørende som den oppofrende og elskende Desdemona.

Foto: Roald, Berit / SCANPIX

Valget av Roosmann blir et godt valg. Han spiller seg inn i den ytterste fortvilelse, og når hans siste replikk: «Hva fanget han meg for? Min sjel og kropp?» lyder før teppefall, vet vi alle svaret. Vi har sett et fatalt svik få utvikle seg, og alle uten Othello har sett det.

Et annet interessant valg, er at Hodne gjør Othello liten. Han er i Shakespeares stykke en mektig general – her blir han som alle andre, det er lite annet enn språket som skiller ham fra resten.

For stykket koker ned til menneskelighet: I mellommenneskelige affærer er vi alle små og sårbare. Vi har de samme behov og begjær. Othello avkles gradvis, han styres inn i det fatale.

Othello er et vanlig menneske, en av oss, uavhengig av hudfarge og andre forutsetninger.

Mannsdominert

«Othello» er en tragedie som domineres av menn. Kvinnene er brikker i mennenes spill, og Laila Goody er rørende som den oppofrende og elskende Desdemona.

Og dette er en annen problemstilling: Menns æreskodeks og maktbegjær fører til det fatale.

Æresbegrepet bringes tungt inn i vår egen kultur, og heller ikke æresproblematikken handler om etnisitet. Æresdrap, og ikke minst det som fører til det, blir en del av vår egen kultur.

Dermed viser Hodne at han tar inn problemstillinger som er større enn valg av en skuespillers hudfarge.

Spiller hverandre gode

Dette intense dramaet hadde ikke blitt så godt uten skuespillernes totale tilstedeværelse. I en stilistisk og minimalistisk setting må de spille hverandre gode.

Det gjør de, selv de bitte små rollene gjør at tragedien vokser fram. Det er også en språksterk oppsetning. Runar Hodne har klart å få til et lag som trekker i samme retning.

Derfor blir det vakkert, mørkt og intenst.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Video Othello

VIDEO: Laila Goody og Magnus Roosmann fra «Othello». Se Dagsrevyens reportasje før premieren.