Det er 31 år siden Jackson Browne platedebuterte, og 17 år siden 1970-
Jackson Browne har ikke glemt gamle kunster. (foto: promo)
tallets store singer/songwriter sist hadde et album inne på VG-lista. Derfor var det også et godt modent publikum som hilste ham velkommen i Oslo Konserthus søndag, for en mimrekveld sammen med venner.
Lunt og trivelig
Med Jackson Brownes følsomme stemme og varme, emosjonelle sanger lå det an til en lun og trivelig kveld i nostalgiens tegn i Oslo Konserthus.
Fjorårets album med Jackson Browne. (foto: promo)
Og visst ble det både lunt og trivelig, men til tider ble den to timer lange konsreten også langt mer vital enn vi kanskje hadde forventet. For selv om ikke amerikaneren akkurat har gått opp nye stier det siste tiåret, beveger han seg uhyre stilsikkert og elegant langs sin allerede opptråkkede sti.
God groove
Med fem menn og en kvinne i ryggen, var det en godkveld for folk med sans for godlyd og velkledde og raffinerte arrangement.
Stundom med Jackson Browne på elektrisk gitar og fullt øs bak ham, stundom med Jackson Browne på piano og et luftig og skarpskodd komp, og stundom i det lavmælte hel- eller halvakustiske hjørnet.
Men hele tiden med Jackson Brownes myke, men likevel sterke stemme som (båret av de like tette som elegante arrangementene) fylte salen og omfavnet de 800 tilskuerne. Samtidig som førstegitaristen Mark Goldenberg fikk god anledning til å forgylle sangene med både illsinte soli og smektende slide.
Slektstreff
Blant de 800 var også nærmere 50 av Brownes norske slektninger, som etter et slektsstevne tidligere på dagen var spesielt invitert til konserten.
Også vi andre 750 ble imidlertid tatt godt vare på av amerikaneren, som før pausen presenterte mange av låtene fra fjorårsalbumet og friskmeldingen ”The Naked Ride Home”. Fra åpningen med ”The Night Inside Me”, til tittelkuttet og ”My Stunning Mystery Companion” en time seinere.
Men derimellom også med gamle favoritter som ”Fountain of Sorrow” og ”These Days” (som Browne skrev som 16-åring og som først ble innspilt av Nico på ”Chelsea Morning”) som høydepunkt.
Etter pausen
Det var likevel andreavdelingen som løftet konserten til noe mer enn bare trivelig.
Jackson Brownes største svakhet er nemlig at overraskelser ikke er hans sterke side og at hans såre melodiske melankoli blir litt for like på mange av låtene. Derfor detter stemningen og spenningen straks låtene ikke innfrir, og de sangene som innfrir best er tross alt fra hans storhetstid på 1970-tallet og inngangen til 1980-tallet.
Brikkene på plass
Da faller til gjengjeld alle brikkene på plass, slik de gjorde i en knallsterk avslutning med ”Late For The Sky”, ”The Pretender” og ”Running On Empty”. Sistnevnte – med rocka gitardueller opp mot et intenst klimaks – understreket også at Jackson Browne som sceneartist langt fra går på tomgang.
Og selvsagt fikk vi også ”The Load Out/Stay”, en av rockhistoriens beste livet-på-veien-sanger, som et minneverdig ekstranummer.