Siden midten av 90-tallet har Basement Jaxx regjert electronica/house-scenen, med en frapperende evne til å lage skitten, rå og svett house paret med vinnende sløyfer og popmelodier.
Det sikret dem klassikerstatus for debutalbumet "Remedy" i 1999, mens årets "Rooty" vel ikke helt har levd opp til de store oppfølgerforventingene. Noe som blant annet resulterte i at salget til deres planlagte konsert i Oslo Spektrum gikk så pass tregt, at den ble flyttet til det gamle badet Rockefeller et par kvartaler unna. Men det var kanskje like greit, for et fullsatt og feststemt Rockefeller skapte fredag den rette rammen rundt party-seremonimesterne Felix Buxton og Simon Ratcliffes partyseanse.
Dansetempel
Med en sakral intro, film på bakteppet og fjærprydet sexy danser lengst fram på scenekanten, hilste de velkommen til sitt dansetempel med tunge og taktfaste rytmer. Og allerede i settets andre låt "Romeo" var det fullt dansekjør på gulvet med gyngende kropper og sveivende armer som strakte seg mot himmelen og frelserne på scenen. Eller som de selv påpekte i etterfølgende låt, "Club Is Jumpin"…
(Foto: Thomas Bjørnflaten / SCANPIX).
Salåmkjøring
Med to album på sin samvittighet, ble den halvannen time lange konserten naturlig nok i stor grad preget av slalåmkjøring mellom de to, og med diverse hits som naturlige rundingsbøyer og festforløsere.
Den første store forløsningen kom etter et drøyt kvarter og ble varslet med en gjennomtrengende sirene, i opptakten til "Remedy"-klassikeren "Red Alert".
Stemningen og dansen nedenfor scenekanten ble så ekstatisk at man bokstavelig talt kunne se gulvet i Rockerfellers annenetasje gynge i takt med musikken! Og mens beaten pumpes ut og vokalen trekker i retning svett r&b/soul, kontrasteres musikken effektivt med perlende psykedeliske lyder som forsvinner opp og ut i atmosfæren.
Sjarmerende nerder
Basisen for Basement Jaxx ligger trygt forankret i Buxtons og Ratcliffes turntables, synther og maskiner, mens perkusjon, gjestevokalister og dansere fungerer som brobygger til det menneskelige aspektet og som kommunikativt bindeledd til publikum.
Selv sto de to Basement-gutta den første snaue timen helt spikret bak sine platespillere og maskiner, som fortapte nerder foran PCen. Men også Basement-nerdene kjente opplagt sin besøkelsestid, for i neste publikumsfavoritt "Where’s Your Head At" forlater Buxton sine turntables og svinser i stedet rundt med miken forrest på scenen, for å piske opp stemningen ytterligere.
Felix Buxton og Simon Ratcliffe.
Som det ikke var nok, bytter Buxton i de to neste låtene plass med Ratcliffe som vinnende scenesjarmør. Og med gitar som våpen roer Simon Ratcliffe salen effektivt med den stemningsfulle latino-låten "Broken Dreams"; før han igjen skrur opp tempoet og intensiteten med flamenco/salsa-gitarer i klassikeren "Rendez-Vu".
Mennesker og maskiner
Selv om Basement Jaxx handler mye om teknologi, var det i dette møtet mellom mennesker og maskiner at Basement Jaxx for alvor befestet sin posisjon som electronica-festens seremonimestere.
Men kanskje var timingen som stemningsbyggere noe dårlig? I hvert fall føltes de påfølgende låtene som et lite antiklimaks, og intensiteten på dansegulvet avtok merkbart det neste kvarteret.
Selv ikke gamlehiten "Flylife" grap tak i fansen som forventet, og først i "Just One Kiss" får publikum kysset som får dem til å våkne igjen med real nytenning. Mens Basement Jaxx dermed får tilsvarende lett spill som skikkelige partyløver i ekstralåtene "Samba Magic og "Bingo Bango".