Arne Moslåtten på fisketur med goffa. Den gang matauk, der minstefisken gikk til katta, i dag bedrives catch and release i bygda. Foto fra boken: Lars K. Bry / Hol bygdearkiv.
Se bilder fra Hellbillies-konserten på P1-scenen!
Nå er det ekte vare han skriver om; de menneskene han vokste opp med, stølslivet der han sommertid var gjetergutt, den lokale landhandelen, Kvelprud Kafé der folket samlet seg. Det er ikke vanskelig å skjønne hvor han tar låttekstene fra.
- Jo da, låttekstene er merket av de samme forholdene, sier Arne Moslåtten, som har inkludert en liste med forklaringer bakerst i boka på ord som framsløngju (tenåringer), briskjitreakskoft (stenger av einerlakris) og forkvifsa (oppskjørtet).
Tenke selv
Ikke mer enn femti år er gått
Moslåtten som gjetergutt i Hallingdal på femtitallet. Foto fra boken: Jens A. Myro.
siden han var guttunge i Satakroken, som faktisk er et sted på hallingdalskartet. Da rullet gutta stein fordi det var moro å se dem sprette fra steinrøys til steinrøys nedover brattbakken. Det var stort å dra på bærtur, eller til og med på en biltur ut av dalen. I dag er det PlayStation og pakketurer.
- Det er det som er det egentlige poenget med boken. Å få engasjert leseren til å tenke etter selv hvor raskt forandringer skjer. Ofte så glemmer du å tenke etter slike ting, de bare skjer, sier Moslåtten.
For disse endringene mener Arne Moslåtten er gjenkjennelig, selv om du ikke er hallingdøl. Og samme gjenkjennelighet er kanskje hemmeligheten bak Hellbillies-suksessen. Det at et band som synger på norsk, på en krokete hallingdialekt, med låttitler som «Goffa min va handelskar», «Syver i Armodbråta» og «Flygande stein», har solgt bortimot en halv million plater totalt; 35.000 av dem den siste skiva, «Niende».
- Nordmenn er ikke så urbane som de tror. Det er mange bønder og fiskere og andre banditter, eller slekt som er det, selv i de urbane miljøene. Derfor er dette et miljø som de fleste kjenner. Det rører ved røttene deres.
Rocken kom
I boka «Hallingdøl. Minne fra dalen», som akkurat er utkommet på Samlaget, tar Arne Moslåtten oss med tilbake til en tid som virker fjern. Den gangen ungene underholdt seg sjøl uten dyre tekniske dingser, da det var rom for bygdeoriginalene, og noe helt utrolig stort skjedde som ga Arne og hans jevnaldrende varig men:
- Rocken kom. Det var så stort at alle fikk det med seg og hermet dette nye. Vi hørte jo på radioen. Fulgte med på hva de gjorde og begynte å drømme om en elektrisk gitar, sier Moslåtten, som i boka skildrer hvordan han og kameraten Arne Sandum sykler av gårde til Pers Hotell på Gol, der de installerte «det nyaste nye av underhaldningsapparat»:
En Scopitone Jukebox som spilte av filmklipp av ymse artister. To mil - og det hver vei - syklet de to guttene for å se Rick Nelson synge «Hello Mary Lou» og drikke en cola.
- I dag er musikken blitt en forbruksartikkel. Færre spiller selv, de unge forbruker musikk på CD og data.
- Men dine egne sønner spiller?
- De er vel miljøskadd, sier han om gutta på 29 og 25 som begge spiller i band, en av dem i Poorman's Hollywood, som var på lillescena på Norwegian Wood i år med pappa som tilskuer til det han kaller en godartet, kronisk sykdom: Det å spille.
Evig reisefot
Selv spiller Arne Moslåtten trekkspill, gitar og fløyter i Hellbillies, i tillegg til å skrive alle tekstene, og det til melodier som Aslag Haugen skriver.
Moslåtten er musikklærer i Ål og bor omtrent seks meter unna stua der han ble født. I alle årene siden har han bare bodd unna Hallingdal i ti år. Til gjengjeld er han mye på farten med Hellbillies.
- Vi reiser alle fredager og lørdager og litt til. Åtti konserter gjør Hellbillies i alt i år. Kommende helg er det Vestlandet, deretter Trøndelag. I november spiller vi hver helg, sier karen med den grå hestehalen.