Barnefortelling etter Ibsen-mal

Grusom, altetende og gretten er noen av adjektivene som beskriver katten Don Fridtjof, tittelkarakteren i Anna Bache-Wiigs barnebokdebut sammen med illustratør Lisa Aisato.

– Han er kjempeslem, en drittsekk, det verste du får, sier forfatteren og ler.

Kattehater og kattefanatiker

Fridtjof lever godt sammen med sin gamle matfar i et lite hus i storbyen. Der er han sentrum i sitt eget univers, og fordriver tiden med å kveste andre dyr, jage folk vekk og grise til sitt eget hus.

Illustratør Lisa Aisato synes ikke det var så vanskelig å treffe blinken da hun satte seg ned for å tegne den sære katten.

– Annas beskrivelser var så utrolig gode at det kom mange bilder i hodet mitt med en gang. Jeg tåler egentlig ikke katter, men de har ofte veldig uttrykksfulle ansikter.

Bache-Wiig er derimot en selverklært kattefanatiker.

– Jeg er nesten et litt fanatisk kattemenneske som er redd for hunder og sånn, så det var nok ikke tilfeldig at jeg skrev bok om en katt. Jeg kunne aldri ha skrevet om en hund, det hadde aldri falt meg inn.

«Litt på kanten»-barnelitteratur

Boken har blitt betegnet som «litt på kanten»-barnelitteratur, og mye av det skyldes måten Don Fridtjof blir fremstilt på i illustrasjonene. Allerede på den første siden av boken, går han rundt i gaten med en sigar i munnen.

Både Aisato og Bache-Wiig sier at det ikke var lett å overtale forlaget til å gå med på dette.

– Vi måtte ta noen runder, ja. Vi ville egentlig hatt sigaren på forsida, sier illustratøren.

Forfatteren går enda lengre.

– Vi ville egentlig at han skulle ha sigaren limt fast i kjeften på alle oppslagene, men det fikk vi ikke lov til.

Inspirert av Ibsen

Forfatteren har hentet inspirasjon hos Henrik Ibsen, og teksten er dermed bygget opp etter Terje Vigens verseform.

– Det var meningen å gjøre det mye lettere for meg selv. Da jeg først kom i gang, hadde jeg tenkt å skrive helt vanlig prosa, jeg hadde ikke tenkt å skrive på vers i det hele tatt. Det begynte som en slags frustrert drodling på tastaturet fordi jeg ikke fant tonen i språket. Teksten ble ikke tøff nok, forteller hun.

Etter hvert begynte hun å rime, men hvordan det første verset landet på Terje Vigen, kan ikke engang forfatteren selv forstå.

– Jeg har ikke et veldig sterkt forhold til Terje Vigen, men jeg kjenner diktet ganske godt. Det jeg ikke visste var at ingen andre hadde skrevet på den verseformen før, det er bare Ibsen som har gjort det. Det tok litt tid å knekke koden helt, men det var veldig gøy fordi det tvinger man til å vrenge ut mer fantasifulle vendinger, finne noe som er litt rarere.

Hun sier også at verseformen er med på å gi diktet et godt driv.

– Det første som slo meg var at Ibsen nærmest lager bølgemønstre, sjøen bølger gjennom hele diktet. Det gir en rytme som egner seg til å fortelle, som driver fortellingen fremover.

Gjør helomvending

Fridtjofs liv blir snudd opp ned da han begår den skjebnesvangre feilen å jage en frekk liten mus opp i et tre. Der blir han selvsagt sittende fast.

Etter tre døgn i naturens vold, skjer det uungåelige: kvisten hvor Don Fridtjof sitter på knekker, og da faller han ned, helskinnet, men nokså forandret. Det en gang slemme kattebeistet blir høflig og vennlig, «en kjælen og søt liten pus».

– Jeg er opptatt av at barnebøker skal ha en god slutt. Fridtjof blir jo snill og han og matfar gjenforenes. Men Lisa har tegnet han ganske flat i ørene, slik at godt voksne personer kanskje vil si at han er mer resignert, sier Bache-Wiig.

– Jeg lagde først en tegning på slutten hvor han var litt mer blid og fornøyd, men så nevnte Anna at han skulle være litt mer melankolsk. Da begynte jeg på nytt og jeg synes at oppslaget ble tusen ganger bedre, forklarer Aisato.