Barnas julestjerne

Det er nesten 100 år siden Sverre Brandts eventyr Reisen til Julestjernen ble vist for første gang på Nationaltheatret. Siden har det vært mange barns første møte med teaterets magi. Historien om den gode Sonja, den bitre kongen, den onde greven og, ikke minst, alle de gode hjelperne til Sonja har vekket julefølelsen i mange hjerter.

Og litt irriterende slik den noen ganger er blitt gjort: Med endimensjonale karakterer og en Sonja som er så hjertegod at det nesten er til å bi kvalm av.

Selv har jeg vært oppgitt, streng og trist over flat dramaturgi og flate karakterer. Jeg har ønsket meg mer av Norges nasjonale teater.

Ekte sorg

I år er jeg nesten lykkelig. Noen av grunnene kan listes kjapt opp her: De 22 medvirkende barna er sterke drivere i forestillingen, den preges av lek på barnas premisser, og den har barnas tempo.

Forestillingen starter med en konge som faktisk tør å gråte, han sitter på VIP-balkongen og knekker sammen i savnet over Sonja. Tragedien er ikke et spill, den er reell. Den onde greven i gulldress er ubestemmelig i sin ondskap, og når jeg hører barn hviske (”jeg tror han egentlig vil være snill inni seg”), så har noe skjedd med de tidligere flate karakterene. Og det gjør miljøet rundt Sonja, konflikten og oppdraget mye mer dynamisk.

Ekte eventyr

For dette er et eventyr. Et eventyr som skuespillerne tør å bryte magien i. Når kongen befaler ensemblet i orkestergraven å spille litt mindre trist musikk fordi han er så lei seg og det hjelper ikke akkurat med trist musikk da, så kan han gjøre det i kraft av å være konge, men illusjonsbrytningen bryter ikke eventyret likevel.

Det er på samme måte som Katja Ebbel Frederiksens scenografi setter selve nedstigningen av julestjernen inn i et slags maleri på scenen, i en boks adskilt fra virkeligheten, en himmel full av skyer og glitrende gull. Men vi kan tro på det likevel, hvis vi vil.

Ekte glede

For det er ikke minst Ebbel Frederiksens scenografi som løfter denne julestjerne-versjonen. Kongens fløyelsdraperte saler er stivnet i sorg, men stoffligheten i de rojale forhengene gjør at alt kan forandres.

For det er kanskje mest av alt bruken av ulike tekstiler som er med på å skape et nytt og foranderlig landskap i denne juleverdenen. Det gir barna en god plass å boltre seg på, og det gir et organisk uttrykk, det gjør det til en verden som er levende, en magisk verden der barna får ta plass.

Ekte mørke

Så er det også barneensemblet som utgjør den store forskjellen.

Snøfnuggene er ikke pyntede ballerinadukker, men små, boblete gleder. Og i Julemannens verksted går gavefremsyningen Operaens Nøtteknekker en høy sjarmgang.

Heldigvis er det ikke bare glede, det er også ganske mørkt. Hos Julemannen henger en tung mørketid over den gode mannens hus. Det finnes et mørke å bekjempe, og det er over alt.

Ekte hjelp

Klart det finnes innvendinger og ting som kunne vært forbedret. Men Sonja og ensemblet skaper jul i år også. Det hadde ikke blitt slik uten at noen faktisk trengte hjelpen hennes, at kongen og greven behøvde henne – og at hun selv behøvde gode hjelpere.

Horn og Ebbel Frederiksen var de riktige personene å overlate Julestjernen til. I kontrasten mellom boblete rosa snøfnugg og Gisken Armand som en heks tydelig inspirert av Tim Burtons gale hattemaker, blir universet akkurat så absurd eventyrlig som det bør være.