De som forbinder Barclay James Harvest med lett, kommersiell pop fremført med silkemyke arrangementer, vil få seg en positiv overraskelse. Platene som BJH laget i årene 1974-77 bar nemlig preg av variasjon og solid musikalsk håndverk.
Upåklagelig lyd
Albumene kan nå nytes i fulle drag, takket være iherdig innsats fra Mark Powell som har vært ansvarlig for å finne alle de originale masterbåndene. I tillegg har han ført i pennen en lang biografi som er fordelt i de fire cd-heftene.
Lyden er upåklagelig, heftene er fulle av flotte bilder og spennende info, og det mest gledelige er at musikken holder i massevis – selv så mange år etter at den ble spilt inn.
Barclay James Harvest: "Everyone is Everybody Else".
EVERYONE IS EVERYBODY ELSE (1974)
Etter fire album på Harvest/EMI, skiftet Barclay James Harvest plateselskap tidlig i 1974. Gruppen hadde spart sine beste låter til sitt første album for Polydor. Her myldret det av fremtidige favoritter, blant dem ”Crazy City” og ”Child of the Universe” – som hadde en tekst om apartheid, ti år før det kom på dagsorden. I ettertid er det imidlertid ”Negative Earth” som skiller seg mest ut. Det er en av de mest utypiske BJH-låter i katalogen, mer lik Pink Floyd enn Moody Blues, og teksten handler om den mislykkede Apollo 13-ferden. Også verdt å nevne er hyllesten til Bee Gees: ”The Great 1974 Mining Disaster,” der komponist John Lees stjal sekvenser fra ”A Day in the Life,” ”Space Oddity” og ”1941 New York Mining Disaster” uten at noen nevnte ordet plagiat.
Blant de mange bonuskuttene på denne cd-utgaven finner vi ”Maestoso” som ble utelatt fra den originale lp’en fordi produsent Rodger Bain syntes den ikke passet inn. Komponist Woolly Wolstenhome laget riktig nok låter som alltid skilte seg litt ut, men samtidig var det nettopp hans låter som ga platene dybde og balanse. Nå, så mange år senere, fremstår Wolstenhomes låter som små monumenter på BJH-platene.
Barclay James Harvest: "Time Honoured Ghosts".
TIME HONOURED GHOSTS (1975)
Etter en dobbel live-plate (som ikke er gjenutgitt i denne omgang) dro BJH til USA for å spille inn sitt nye album med Elliott Mazer som produsent. Resultatet ble en helstøpt plate, men igjen var det Wolstenholme som fikk føle produsentens vrede: Mazer skjønte rett og slett ingenting av ”Beyond the Grave,” og raderte vekk mer enn to minutter av den! John Lees klarte nok en gang å lage en låt basert på andres ideer; denne gang flettet han sammen en tekst bestående av titler og strofer fra Beatles-sanger, og ga den en melodi som minnet mistenkelig om noe som Paul McCartney hadde laget.
”Titles” er enten et morsomt påfunn eller en pinlig affære – alt ettersom hvilke ører som hører. ”Jonathan” derimot, ble en ekte BJH-klassiker, og ”Hymn for the Children” staket ut kursen som gruppen kom til å ta på 80-tallet. Albumet viste at BJH også lot seg inspirere av så vidt forskjellige artister som Wishbone Ash (”In My Life”) og Bee Gees (”Moongirl”).
Barclay James Harvest: "Octoberon".
OCTOBERON (1976)
Produksjonsmessig var dette BJH’s beste album til da, mye takket være medprodusent David Rohl som forsto bandet bedre enn tidligere produsenter. Materialet var imidlertid svakere enn ”Everyone is Everybody Else” og ”Time Honoured Ghosts,” men minst tre av de sju låtene var klassikere: ”The World Goes On,” ”Ra” og ”Suicide?”. Sistnevnte hadde den udødelige strofen ”Don’t jump! Please, for God’s sake, let me move my car!” samt noen lydeffekter som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på lytteren.
Albumets tittel var for øvrig en omskriving av navnet til personen Oberon fra Shakespeares “En midtsommernatts drøm,” og samtidig en markering av at det var BJH’s åttende album, utgitt 1. oktober. Denne remastrede utgaven har fem bonuskutt, hvorav det ene er en innspilling gjort for det britiske tv-programmet ”Top of the Pops.”
Barclay James Harvest: "Gone to earth".
GONE TO EARTH (1977)
Det store albumet i Barclay James Harvest-katalogen. Et høydepunkt som gruppen aldri har klart å overgå. Platen åpner med den sakrale ”Hymn” – en klassiker som er både spirituell (pro-Jesus) og advarende (anti-dop), og avslutter på en drømmende tangent med ”Taking Me Higher.”
Ikke ett eneste svakt kutt (og denne cd-versjonen har to gode ekstralåter som det ikke var plass til på lp’en) men nok en gang var det merkelig at John Lees ikke ble anklaget for plagiat. ”Poor Man’s Moody Blues” var en ren kopi av Moody Blues’ ”Nights in White Satin,” og grunnen var som følger: En journalist i musikkavisa Sounds beskyldte BJH for å være et fattigmanns Moody Blues. Lees ble så såret og provosert at han skrev ”Poor Man’s Moody Blues” på et hotellrom samme kveld. ”Gone To Earth” var også et album hvor avstanden mellom Woolly Wolstenholme og de to andre komponistene (Lees og Les Holroyd) ble merkbart stor. Wolstenholmes ”Sea of Tranquility” skilte seg kraftig ut, men igjen er det nettopp det som gjør at albumet får den nødvendige variasjonen.