Hør:
Samme sort
Vi er jo av samme sort, i dag som for to tusen år siden. «Tobeinte skapninger uten fjær» slik en av definisjonene på mennesket fra Antikkens Athen lyder.
(1872-1966) var professor i klassisk filologi ved Universitetet i Oslo. I 1910 reiste han til Egypt og fikk kjøpt noen få papyrusfragmenter, antakelig på et marked siden det ikke var forbudt å bringe papyrusfragmenter ut av landet på den tiden.
Eitrem viet sitt liv til studiet av papyrus – og i 1930 publiserte han en nydelig liten bok der han prøvde å følge livet til «hverdagsmennesker» ved Nilens bredder for et par tusen år siden. Herfra henter vi stoff i denne utgaven av Studio Sokrates.
Fødsel og barndom
«Vi bør ikke dømme antikken for hårdt, vi som ofte selv tar opp spørsmålet om barnets liv på et langt tidligere tidspunkt i dets tilværelse» skriver Eitrem. (s 21) Foranledningen er at egyptere og grekere satte barna «ut» når de visste at de ikke kunne mette en munn til. «Dette er og var som oftest et økonomisk spørsmål»
Et av papyrusfragmentene Eitrem nevner i boka si handler om et brev til en kone. Mannen hennes har reist til Alexandria for å få seg arbeid, hun selv har blitt igjen i byen ved Nilen, brevet er en bagatell, men gripende fordi det røper omtanke, bekymringer og usikkerhet – slik vi selv kjenner disse «eksistensialene» i våre egne liv:
Gutt eller jente?
«Kan det interessere nogen» skriver Eitrem, «så kan vi også si dag og dato for brevet: det var den 17. juni, år 1 før Kristus. Men den litt hjelpeløse ortografi og språkbruk får vi ikke med oss i en oversettelse: Først nevner brevskriveren barnet de har sammen: Jeg ber dig innstendig: sørg for barnet. Straks vi får noget å leve av, sender jeg dig noget. Så fortsetter han:
Får du et barn skal du beholde det hvis det er en gutt, men sett det ut hvis det er en pike. Slutten er hjertelig: Du har sagt til henne som skriver at jeg ikke skulde glemme dig. Nei, hvorledes skal jeg kunne glemme dig? Derfor er det også jeg ber dig: vær ikke redd for mig» (Etrem s 21-22)
To tusen år
To tusen år har gått siden disse linjene ble satt på papir. Men innholdet får oss likevel til å skjerpe blikket. For det er jo det samme det «står om» for oss, som for dette fattige paret i Egypt.
Det eneste som står i mellom oss er et par tusen år og ledningene til en iPod.
Musikken
1:
2:
