Erfaringen og kjærligheten til de kunstneriske produktene som skapes, bor i veggene. Jeg følte meg tatt veldig godt i mot, og det er lett å være medskapende her, sier han. Som mange har han et intenst forhold til Radioteatret fra yngre år:
-I trifidenes dager hørte jeg første gang på slutten av seksti- eller begynnelsen av søttitallet. Den skremte vannet av meg. Da jeg hørte den igjen på åttitallet, var den like god. Nå har jeg kjøpt den som lydbok, og den er en slager på lange bilturer. Jeg elsker radioteater og liker det meste. Synes kanskje at noen av reprisene har gått ut på dato og ønsker meg mer samtidsdramatikk.
Noe kommer til å dø er Axel Hellstenius’ debut som lyddramatiker. Ellers boltrer han seg i filmmanus – fra Døden på Oslo S (1990), Secondløytnanten (1993) til Salig er de som tørster (1997) og filmene om Elling. I tillegg koser han seg med bøkene om Bønna & co med kinaputter, dynamitt, luftgevær, ekte klespoker og tyvlån av båter.
Hva er fordelene med å skrive lyddrama for Radioteatret?
-Det beste er tiden. At det går rimelig kort tid fra jeg har et manus klart, til instruktør, lyddesigner og proffe og dedikerte skuespillere puster liv i replikkene. Og lydkulisser. Høre hvor fort en scene kan tilføres intensitet og emosjonelt innhold. Som debutant har jeg jo ingen erfaring, men mitt håp er å kunne skrive dramaer som egner seg best som nettopp lyddrama. I Noe kommer til å dø er mye basert på drøm, og drøm opplever jeg som lettere å få godt til på radio enn på film. Hva er vanskelig? Jo, å bake inn scenebeskrivelsene i dialogen uten at den virker kunstig og skrevet.
LES:
LES:
