Hopp til innhold

– Jeg er bare glad man ikke får tomater kastet etter seg og blir buet av scenen

Skuespiller Mariann Hole er ikke enig i at stående applaus er blitt standard i Teater-Norge. Selv er hun bare glad for å få så mye hoiing og jubel fra salen som mulig.

Mariann Hole i Et drømspill

GLAD FOR APPLAUS: Skuespiller Mariann Hole høster ofte jubel og stående applaus, men sier det slett ikke er noen automatikk i det. Her fra «Et drømspill» på Nationaltheatret i 2014.

Foto: Gisle Bjørneby / Nationaltheatret

Teaterkritiker Mona Levin uttalte i en artikkel på NRK.no mandag at stående applaus på teaterforestillinger er «en uting».

Det har blant annet vakt reaksjoner på sosiale medier.

Laster Twitter-innhold
Laster Twitter-innhold

– Har blitt regelen, ikke unntaket

Førstelektor i teater ved Universitetet i Agder, Marit Wergeland-Yates, skrev i fjor en kronikk i Fedrelandsvennen om det samme temaet, og er enig med Levin.

– Stående applaus har blitt regelen, ikke unntaket. Jeg tror folk føler seg tvunget til å reise seg når de ser at resten av salen gjør det. De siste årene har virkelig stående applaus blitt normen.

Marit Wergeland-Yates

ENIG MED LEVIN: Marit Wergeland-Yates mener dialogen mellom publikum og skuespillerne ødelegges av at stående applaus har blitt mer vanlig.

Foto: Universitetet i Agder

Hun mener unison stående applaus gjør det vanskeligere for skuespillerne å vite om publikum likte forestillingen eller ikke.

– Jeg tror stående applaus som virkemiddel i dialogen mellom publikum og skuespillerne blir fjernet. Selv om skuespillerne sier at de kan merke på applausen om publikum har likt forestillingen eller ikke, tror jeg det blir vanskeligere når hele salen gir stående applaus.

– Forskjellig energi i hvert publikum

Skuespiller Mariann Hole har selv opplevd stående applaus, blant annet for rollen som Agnes i «Et drømspill» på Nationaltheatret. Men hun er ikke enig i at det er noen automatikk i at publikum reiser seg.

Mariann Hole

OPP OG NED: Noen kvelder reiser folk, seg, andre blir de sittende, forteller skuespiller Mariann Hole.

Foto: Gaute Zakariassen / NRK

– Det er veldig avhengig av forestilling og prestasjon. På «Et drømspill» var det noen kvelder med stående applaus, og noen kvelder der publikum ble sittende.

Hun sier det fort kan være kvelder der noen reiser seg for å applaudere, mens andre tar på seg jakka.

– Man kjenner stort sett forskjellig energi i hvert nye publikum, og det er jo det som gjør teater så fint, synes jeg: Møtet mellom sal og scene, mener Hole.

– Jeg er bare glad man ikke risikerer å få tomater kastet etter seg og blir buet av scenen, slik skuespillere kunne oppleve før i tida, ler hun.

Hole blir uansett ikke fornærmet om Levin og hennes meningsfeller skulle bli sittende.

– Jeg føler at Mona Levin, som har som yrke å anmelde teater, er i sin fulle rett til å ikke reise seg, og jeg trodde egentlig ingen kritikere gjorde det. Men for oss skuespillere er det fint å få en reaksjon hvis forestillingen er bra. For oss er det jo hyggelig med så mye hoiing som mulig.

Kulturstrøm

  • Gyldendalprisen til Hanne Ørstavik

    «En av Norges mest markante og særpregede forfattere», heter det om vinneren av Gyldendalprisen for 2023, Hanne Ørstavik.

    Dermed kan Ørstavik føye enda en gjev litterær pris til en liste som fra før av omfatter Brageprisen, Sultprisen, P2-lytternes romanpris, Amalie Skram-prisen, Oktoberprisen, Doblougprisen og Aschehougprisen.

    Gyldendalprisen er på hele en halv million kroner og deles ut annethvert år til «et særlig betydelig forfatterskap uavhengig av hvilket forlag forfatteren er tilknyttet».

    Hanne Ørstavik utgir bøkene sine på Oktober forlag, har skrevet til sammen 14 romaner, senest fjorårets «Bli hos meg», og er oversatt til 30 språk.

    Hanne Ørstavik, Gyldendalprisen
    Foto: Forlaget Oktober