Kongsberg Kino torsdag 3. juli 2003. Parish med Solveig Slettahjel.
Det skal visst gi ekstra nytelse å gang på gang få nytelsen avbrutt like før du når klimaks. Det er mulig Parish prøvde å holde oss på nivået rett under ekstasen, for de tok vekk nytelsen gang på gang.
Med nytelsen mener jeg det erotiske og lekende samspillet mellom Parish og Solveig Slettahjel, som dessverre ble avløst av rene Parish-avspillinger.
Aktørene
Parish er en nordisk kvartett som har høstet gode kritikker etter konserter på Voss, i Oslo og Umeå Jazzfestivaler, samt turné i Skandinavia. Nylig slapp de debutplate på nederlandske Challenge.
Alle bandmedlemmene skriver låter selv, som gruppa framfører i en kaotisk men kontrollert friimprovisasjon.
Solveig Slettahjel er en ung, men erfaren jazzvokal med fortid i blant annet Kvintetten. I fjor gjorde hun en sterk standardlåt-konsert i Kongsberg. Hun var diva for en kveld. Det er kanskje derfor festivalledelsen ville ha henne som sparringspartner for Parish.
Hendelsesforløpet
I begynnelsen spilte Parish sine ting, som de har gjort det før. Ingen vokalist var å se. Greit å begynne med noe småtteri for å varme opp, liksom.
Så. Midt i en av Thomas Strønens fire kvadratmeters trommesoloer (han spiller på ting som var spredt utover gulvet rundt trommebatteriet), entrer Solveig Slettahjel scenen. Hun kaster seg inn i rytmene med en helt unik vokale percusjonsimprovisasjon. Noe stort ligger i luften.
Forvisningen
Men så går hun av scenen igjen. Tilbake står Parish og spiller videre på sine egne komposisjoner. - Hvor ble det av Solveig Slettahjel?, gjesper vi.
Solveig SLettahjel kom tilbake igjen. Og sammen gjorde de fem på scenen en deilig versjon av standardlåta ”Moon River” (Henry Mancini).
Så forsvant nytelsen - igjen. Nye endeløse minutter med mer Parish-materiale. Så var hun der igjen. En ny standardlåt. ”Round Midnight”. Inn og ut. Reine, skjære fagforeningsjazzen med hyppige og lange spisepauser.
Konseptazz søker diva
Parish var en viktig ingrediens i nytelsen. Når Solveig sang ble de myke og lekende, og ga plass til den ene kvinnen på scenen. Solveig fikk lov å sette tempo ned til slowmotion.
Men med en gang hun var borte ble Parish bare slitsomme og harde.
Bassist Mats Eilertsen sa det selv fra scenen.
- Det er ikke så mange andre som passer til å spille sammen med oss. Dessuten er vi i bandet veldig glad i hverandre.
Han kunne like gjerne sagt at de er glad i seg selv.
Når kunstnere møtes og skal gjøre noe sammen bør det være plass nok til alle. Parish hadde lenge liten plass til andre enn seg selv.
Kjøpsloven
Den gråhårede damen ved siden av meg måtte gå en tur på gangen, så vanskelig var Parish-musikken for henne. Da hun kom inn igjen i Kongsberg kinosal en 20 minutters tid senere spurte hun på pen vestlandsdialekt: - Har Solveig Slettahjel vore innpå? Det hadde hun ikke.
Den gamle damen burde reist seg opp og ropt: - Gi oss mer Solveig Slettahjel! Billetten kostet tross alt 250 kroner. Men kjøpsloven gjelder ikke for jazzkonserter.
Heldigvis ble det mer samspill langt uti konserten. Etter at vi hadde klappet dem inn igjen etter et litt forsiktig - Takk for oss, ble det tid til en lengre seanse hvor alt var som det skulle.
Omsider kunne vi nærme oss klimaks og la det stå til. Vi to tredeler av publikum som ikke hadde gått.
Dette er Parish:
Bobo Stenson, piano
Mats Eilertsen, bass
Fredrik Ljungkvist, saksofon, klarinett
Thomas Strønen, trommer
Gjest: Solveig Slettahjel, vokal
P.S. Når noen arrangerer en framføring av opphavrettsbeskyttet materiale må arrangøren betale vederlag til opphavsmennene, via TONO. Dersom musikerne på scenen fremfører sine egne verk får de dette vederlaget i tillegg til spillehonorar.
Vederlagene er gjenstand for forhandlinger mellom arrangør og TONO, og avhenger blant annet av hvor mange som kan høre verket bli framført. For jazz er satsene vesentlige høyere enn for popmusikk. Det kan dreie seg om mange tusen kroner for en jazzkomponist.