Isabel Allende:
Aurora - et portrett i sepia
Gyldendal 2001
Det er synd, men denne gangen dovner interessen vekk på vegen gjennom Isabel Allendes melodramatiske univers. Fjorårets bok "En lykkens datter" imponerte med en riktig original gullgraverhistorie fra California i forrige århundre. Men i år må gruva være tømt. For her går det på oppkjørte spor der triviallitteraturens kjennetegn får fritt spill.
Slektskrønike
"Aurora - et portrett i sepia"(sepia betyr brunt, gammeldags fotografi) - er en såkalt frittstående oppfølger om barnebarnet til nevnte lykkens datter i fjorårets roman. Morløs blir 5-åringen Aurora overlatt til den rike farmoren sin, som etter 36 år i San Francisco vender hjem til Chile. Fra dager til år snirkler så fortellingen seg, som et innfløkt mønster i en fin slektsduk. Om gode sønner og slette sønner, katolsk oppofrende mødre og andre som dyrker lidenskapen hemningsløst. Her er grøssende risikable 1800-tallsfødsler og patriotisk latin-amerikansk borgerkrig. Blodig begge deler.
Søtladen og overflødig
Isabel Allendes forfatterskap har en liberal og samfunnskritisk side. Men denne fortellinga holder seg overveiende i snyltende søramerikanske overklassemiljøer, som avtegnes med søtladen intim detaljrikdom. Verden omkring blir fjern.
Fortellerskikkelsen Aurora kommer heller ikke særlig overbevisende opp å stå. Først når hun møter motgang i bokas siste del, river historien meg med. Men da er det for seint. Resten av det familiære persongalleriet som ruller over romanens vel 300 sider er ikke bare i sepia. Altså brunt. For meg går det i grått og viskes snart ut.
Unni Hveem
Kulturnytt, NRK P2, 16. mai 2001