Se bilder: Audioslave på Norwegian Wood, 2003
Les også: Supergruppa Audioslave
Audioslave er satt sammen av restene av to av nittitallets største amerikanske rockegrupper. Sanger Chris Cornell fra grønsjens tyngste band, Soundgarden, er frontfigur, mens tre fjerdedeler av Rage against the Machine trakterer instrumentene. Det har vel knapt skjedd at sånne supergrupper er blitt bedre enn de enkelte delene til sammen. Audioslave er ikke noe unntak. Debuten fra 2002 var akseptabel, med en intensitet som «Out of Exile» mangler totalt.
Poppa
På første singel «Be Yourself», er Audioslave lettere og mer poppa enn noen gang. Paradoksalt nok er dette er platens beste melodi og faktisk et av høydepunktene. Først og fremst låter Audioslave som en tammere og streitere Soundgarden, hvor det blytunge og psykedeliske metalen er polert helt vekk. Og der Rage Against the Machine sprutet av politisk raseri og var en potent miks av tung rock og hip hop, blir Audioslave et vassent blandingsprodukt som sikkert kommer til å selge noen millioner og spilles på radio verden over.
Cornell på sparebluss
Det er noen glimt av lys her og der. Den spesielle gitarstilen til Tom Morello fra Rage fascinerer fremdeles. Spesielt på «Man or Animal», en av platens mest energiske og utemmede låter. Det store plusset hos Audioslave er den særdeles tøyelige stemmen til Chris Cornell, en av de flotteste innen rocken de siste femten årene. Men på «Out of Exile» høres det ut som han går på sparebluss, selv om «#1 Zero» er et brukbart eksempel på hvordan han kan tvinge følsom soul-vokal inn mellom tromme- og gitarkaskadene.
Ingenting nytt
Audioslave virker som en smart men halvhjertet band-konstruksjon hvor målet er å holde liv i karrierene til en gang viktige rockestjerner. Gruppa tilfører ingenting nytt eller viktig til genren. De som er ute etter virkelig spennende og utfordrende rock, bør heller prøve ut de nye platene til System of a Down og norske Jr. Ewing.
Kulturnytt, NRK P2, 24. mai 2005.