Arvesynd og frigjøring

Er det mulig å lage en tre timer lang musikal av en romansyklus i fire bind uten å gjøre fullstendig hærverk på originalverket?

Hellemyrsfolket

HELLEMYRSFOLKET: Det er en forestilling om å ha det mørkt, en forestilling som handler om hvor galt det kan gå, men det er også en forestilling som handler om viktigheten av å gjøre de valgene som oppleves riktige, skriver NRKs anmelder. Fra venstre: Hadle Lavold Reisæter, Pål Rønning og Lars Henrik Aarnes. Bak skimtes Irene Waage.

Foto: Magnus Skrede

Anmeldelse

Ja, det går an. Det beviste Den Nationale Scene i helgen med forestillingen av Amalie Skrams «Hellemyrsfolket».

Men verkets vei til musikalscenen kan umulig ha vært en vandring fri for smerte. Gunnar Staalesen skrev manus til teaterforestillingen om hellemyrsfolket som samme teater viste i 1992, og den åtte timer lange forestillingen ble en kjempesuksess.

Det er Staalesen som står bak manus denne gangen også. Han brukte kun noen sekunder på å takke ja da komponist Julian Berntzen inviterte ham med på prosjektet.

Hellemyrsfolket

Fra venstre: Frode Bjorøy, Lars Henrik Aarnes, Jon Ketil Johnsen, André Søfteland, Hadle Lavold Reisæter og Yngve Seterås.

Foto: Magnus Skrede

Kjærlighet

Tre generasjoner er blitt til to på Hellemyren, og Sivert Sjursen, som er hovedkarakteren i musikalen, er her sønn av Oline og Sjur Gabriel.

Problematikken fortettes når det er sin egen forfyllede mor Sivert til stadighet konfronteres med. Musikalen konsentrerer seg rundt forholdene mellom Lydia, Sivert, Petra og konsulen.

Ingen får den de ønsker, men lengselen er en stor drivkraft, ikke minst i et musikalunivers.

Valg

Det deterministiske og naturalistiske har sin plass. Folket fra Hellemyren strever for å komme seg oppover, klatre på samfunnsstigen, kvitte seg med arven. Men de svikter og feiler gang på gang.

Stykket viser at det også handler om valg: Sjur Gabriel og Petra kan la være å slå barna sine, Oline kan la være å drikke, Sivert kan la være å småstjele – men de henter ikke frem den styrken de trenger når lysten til å volde skade på seg selv eller andre melder seg.

Hellemyrsfolket

Kristoffer Sagmo Aalberg i rollen som Sjur Gabriel.

Foto: Magnus Skrede

Arven fra Hellemyren ligger som en tung tåke over dem når de skrøpelige menneskene gjør så godt de kan. Akkurat denne arven ligger godt i scenografien, der den manifesterer seg som tunge, mørke skyer projisert på bakveggen.

Spåkonen er en gjennomgangsfigur i musikalen og viser publikum at valgene hovedpersonene tar, står de selv ansvarlige for. De kunne valgt annerledes, de kunne gått imot spådommene, det opplagte. Om de hadde fått det til.

Mitt liv

Sluttscenen, der Fie tar et krast oppgjør med sin mor, har en frigjøringsånd over seg. Hun vil rive seg løs fra familiebånd og arv, kanskje hun klarer det. I stykket forlater hun en rasende, bitter og knust Petra og går rakrygget ut av Hellemyren-universet, mot friheten.

Finalenummeret, «Fies sang», minner ørlite grann om Kate Gulbrandsens bidrag for Norge i Melodi Grand Prix i 1987, sangen «Mitt liv». Den positive rakryggetheten til Fie passer musikalformatet. Det er mørkt nok som det er, en optimistisk finale er nødvendig.

Hellemyrsfolket

Karoline Krüger i rollen som Lydia.

Foto: Magnus Skrede

Les Misérables

Det går an å trekke paralleller til «Les Misérables» – der er det også sterke drivkrefter, mye fattigdom og elendighet. Men om Julian Berntzens melodier har samme styrke som Claude-Michel Schönbergs, gjenstår å se.

Berntzens komposisjoner er gode, de bygger opp under dramatikken og historiens utvikling, og den har gode tilbakevendende tema. Her er duetter i kjent musikal-stil, men tross godt ensemble og gode melodier og arrangementer, får musikken noe litt monotont over seg i andre del av forestillingen.

Men høydepunkter som «Sol over Bergen» (den må da bli en hit!), «Det skulle vært meg» og «Arven ifra Hellemyrens jord» er alle gode numre. De bærende rollene synger jevnt over bra – men det kunne vært enda sterkere solister i det øvrige ensemblet.

Det meste synges i denne forestillingen. Ikke alle sangtekstene er like sterke, men de fleste bærer. Så får en heller leve med rim som «Hånden min e rød / Hon e død».

Roller

André Søfteland, til daglig musikalsyngende i New York, blant annet i «Les Misérables», spiller Sivert Sjursen. Det håndterer han fint, han klarer vekslingen mellom flørten og rundbrenneren, forretningsmannen og svindleren og til sist den bitre familiefaren som ser alt gå i grus.

Karoline Krüger gjør en yndig Lydia. Herborg Kråkevik starter svakt som Petra i en noe frontal og konsertaktig publikumshenvendelse, men spiller bedre og bedre proporsjonalt med at Petra blir eldre, bitrere, slemmere og styggere.

Gerald Pettersen og Pål Rønning er blant dem som gjør de gode, mindre rollene.

Hellemyrsfolket

André Søfteland og Herborg Kråkevik i rollene som Sivert Sjursen og Petra.

Foto: Magnus Skrede

Ta støyten

For den som har lest «Hellemyrsfolket» er det naturlig nok mye som ikke er med i denne musikalen. Små detaljer og historier og et utall bipersoner måtte utelates. Men for den som ikke har lest bøkene, fungerer dette fint som en innføring i et av Norges viktigste naturalistiske verk.

Men mer enn å være en historie om arvesynd, blir dette en historie om frigjøring, og det er tematikk som unge teaterpublikummere og lesere kjenner og kan engasjere seg i. Mange kulturuttrykk rettet mot unge handler nettopp om mitt liv, mitt valg, min vei. Om å stå for det man gjør og ta støyten. Om å gå fra passiv til aktiv.

Denne drivkraften har karakterene i «Hellemyrsfolket». Selv om det er tett mellom de dramatiske høydepunktene i denne forestillingen, sitter en igjen med en allmenn historie om at det kan gå an å rive seg løs om man virkelig ønsker det. I hvert fall er det verdt forsøket.

Essens

I en effektiv scenografi forvandles den lille hovedscenen på Den Nationale Scene til en stor verden. Det er noe allmenngyldig over historien Berntzen, Staalesen og regissør Osuldsen presenterer.

Det er en forestilling om å ha det mørkt, en forestilling som handler om hvor galt det kan gå, men det er også en forestilling som handler om viktigheten av å gjøre de valgene som oppleves riktige.

Denne essensen passer musikalformatet som hånd i hanske. Derfor, blant annet, lykkes «Hellemyrsfolket» som musikal i Bergen.

Kulturstrøm

  • Åpner utstilling viet faren

    Teaterregissør Stein Winge åpner til helgen en utstilling viet kunstnerfaren Sigurd Winge og hans elev Jan Baker på Soli Brug galleri i Østfold. Winge var kjent som en banebrytende og toneangivende grafiker og viktig monumentalkunstner, ifølge galleriets pressemelding.

    Soli Brug, Østfold
    Foto: Rainer Prang / NRK
  • Kanye West setter opp Opera

    Kanye West trår til med sin første opera. Operaen «Nebuchadnezzar» har premiere på Hollywood Bowl 24. november. Regi er ved den italienske performancekunstneren Vanessa Beecroft. Oppsetningen byr ifølge NME på musikk av Kanye Wests store gospelkor Sunday Service, meldte West på Twitter søndag (NTB).

    Laster Twitter-innhold