Hør:
Se:
Nedenfor
noterer jeg to momenter fra Spinozas tenkning. Et religionskritisk og et «statsvitenskapelig». Så kan du som leser denne teksten ta en tenkepause: Spinoza gjorde seg opp disse meningene i løpet av sitt korte voksenliv mellom 1654 og 77, altså flere år før den store liberaleren John Locke.
Min baktanke er at dere som leser skal oppdage at våre «herskende tanker» i dag er i ganske god overensstemmelse med tanker Spinoza risikerte livet på å skrive ned. Spinozas tekster var forbudte til langt ut på syttenhundretallet. Likevel arvet vi store og vesentlige tanker fra det filosofiske innboet hans.
Opplysningstiden
Det er vanlig å hevde at opplysningstidens tenkere var grunnleggerne av det moderne, verdslige demokratiet. Locke, Voltaire, Rousseau og Diderot får æren for å ha levert de filosofiske idéene – men da glemmer man Baruch Spinoza. (1632- 77). I Spinozas «Tractatus theologico-politicus» ligger store deler av det idégrunnlaget som har ført til den verdslige staten vi kjenner i dag.
Først og fremst ville Spinoza redde Gud fra sine tilbedere i kirken. Dessuten hadde han en fornemmelse av at Gud ville komme til å bli latterliggjort av moderne naturvitenskap. Derfor argumenterer han i Tractatus for at filosofi og teologi må holdes strengt fra hverandre. Likedan må religion og politikk adskilles.
«Gud kan ikke oppfattes som en konge eller en prins som har utstedt lover som menneskene skal leve etter. Lover kan bare regjeringer utskrive» «Det er heller ikke mulig at mirakler beviser at Gud eksisterer. Mirakler skaper heller tvil om hans eksistens. Hva slags Gud er det som må bruke mirakler til å rette opp feil i sitt eget Skaperverk?»
Bibelen er for fattigfolk
Spinoza må ha ment at sannhetssøkende, frie og tenkende mennesker ikke har mye å hente i de hellige skrifter. Bibelen er for de fattige som frivillig lar seg manipulere av maktsyke, korrupte, hatske og forvirrede geistlige. Man aner hvor Karl Marx hentet sin religionsfilosofiske inspirasjon.
«Kirkens menn anser det for å være fromt å ikke stole på fornuften. Det er ren dumhet, ikke fromhet. Hvorfor bekymrer fornuften dem? Hva er de redde for? Kan man ikke forsvare religionen og troen uten å lukke øynene for vitenskapelige resultater og å ta avskjed med sin fornuft?»
«Bibelen er så full av feil at den ikke lærer oss annet enn at vi skal være lydige og elske vår neste. Det kan selv de enkleste sinn begripe. Bibelen fordømmer ikke uvitenhet. Den fordømmer ulydighet»
Politisk filosofi
I andre del av Tractatus theologico politicus tar Spinoza opp statslære: Først må kirkens politiske makt avskaffes, så må en demokratisk stat bygges opp og friheten maksimeres. Religionsfriheten skal det imidlertid være, alle kan dyrke den guden de ønsker – og det er statens oppgave å sikre denne friheten. Men det viktigste er at staten gir enkeltmennesket rett til tale og trosfrihet.
Spinoza går lenger enn sin likesinnede John Locke (1632-1702) i England i det stykke at Spinoza også aksepterer ateisme som en mulig grunnholdning som skal være tillatt og ikke bekjempes.
I disse linjene støtter jeg meg på en artikkel av Klaus Wivel i danske Weekendavisen, 29. februar 2008.
For egen regning vil jeg tilføye: Gir man seg først i kast med Spinozas tenkning er det enkelt å se hvordan tankene hans har funnet veien til Hegel, Goethe, Kant, Schopenhauer og Nietzsche.
Spinozas religionskritikk og politiske filosofi virker i dag selvfølgelig. For 350 år siden var det livsfarlig å ytre seg slik Baruch, Benedict gjorde.
Midt i Amsterdam støtte vi på denne skulpturerte situasjonen: Kunnskapen overføres og går i arv,
Musikken
1:
med Zoot Sims og Netherlands Metropole Orchestra
2:
, Wolfert Brederode
