Arve og Dmitrij

Arve Tellefsens livslange forhold til Dmitrij Sjostakovitsj slo ut i full blomst torsdag i Oslo Konserthus. Framførelsen av fiolinkonsert nr. 1 viste overskuddet og modenheten som et langt liv med denne musikken skaper.

 

Sjostakovitsj av Jan Op De Beeck, fra opdebeeck.com
Foto: Jan Op De Beeck

Det var ingen svekket pensjonist, som sto på podiet i Oslo Konserthus, men en kraftfull virtuos med overskudd. Han måtte riktignok gispe etter pusten da det røynet på, og like perfeksjonistisk som på plate var det rimeligvis ikke.

Men han høstet velfortjent jubel av det store og takknemlige publikummet han har. 

 

Arve Tellefsen
Foto: Bjørnflaten, Thomas / SCANPIX

 

Sytti år

Arve Tellefsen har arbeidet med denne musikken gjennom mesteparten av sitt sytti årige liv. Han spilte fiolinkonserten første gang med filharmonikerne i 1965. To ganger har han spilt konserten inn på plate, og til og med komponisten har rost Arve for at han traff den rette stemningen, som han sa.

Gjennom en stor konsert hver måned markerer Oslofilharmonien at det er 100 år siden Sjostakovitsj ble født. Og det kjennes som en naturlig sak å velge Arve Tellefsen som formidler av fiolinkonserten.

Signatur

Selvbevisst fletter komponisten inn sitt eget navn gjennom tonene d ess c h, de første bokstavene i hans eget navn, D. Sjostakovitsj, som en signatur. Den første fiolinkonserten er fra skjebneåret 1948. Mens Sjostakovitsj komponerte denne musikken, ble han fordømt av kommunistpartiets sentralkomite som antifolkelig og antidemokratisk.

Han og andre sovjetiske komponister som Prokofiev komponerte en såkalt formalistisk musikk, dvs. ” uttrykk for en borgerlig ideologi som er fiendtlig mot det sovjetiske folket.” Ikke rart at Sjostakovitsj tenkte at nå ble Sibir neste stopp.

Han lot fiolinkonserten ligge sju år i skrivebordskuffen og lot den oppføre først da Stalin var i graven. Hans eget livs kamp mot den politiske sensur av kunsten skaper høy temperatur i musikken.

Modnet

I forhold til plateinnspillingen fra 1991 synes jeg at han åpnet konserten litt forsiktigere, litt sårere, litt mer innadvent. Og jeg tenker at det er en modnet refleksjon over at stigningen utover i konserten skal bli enda voldsommere, crescendoet gjennom satsene enda mer kraftfullt og villere.

Denne sorgtunge åpningen var utvilsomt ikke optimistisk og samfunnsbyggende nok for stalinistisk kulturpolitikk. Men du verden hvordan satsen har en intensitet som griper.

Virtuositet

Kvelden ble også et møte med en annen veteran. Okko Kamu er nå operadirigent i Helsinki, og han var sjefsdirigent i Oslo på slutten av 1970-årene.

Det ble et hyggelig gjensyn med hans klare og intense stil, men orkesterledelsen virket mer fokusert på å holde hjulene i gang enn egentlig å styre dem. Men det forhindret ikke at orkestret fikk vist sin virtuositet sammen med kveldens hovedpersoner, Dmitrij Sjostakovitsj og Arve Tellefsen.

NRK P2

Fredag 16.mars 2007 Musikkredaksjonen, anmeldelse

Fredag 23.mars 2007 Musikkmanesjen, konsert

 

Kulturstrøm