Ingenting er egentlig deiligere enn en ellevill Ray Cooney-farse, der vill panikk preger et teater et par timers tid. Forestillingen "Kona eller livet" er av godt Cooney-kaliber, der folk strømmer ut og inn dører i heseblesende iver for å redde seg ut av pinlige situasjoner.
Men man spør seg fort om en del av intrigen er en aning passé. Mye latter, men også platt.
Østfold-intriger
Intrigen denne gang er historien om en drosjesjåfør spilt av Sturla Berg-Johansen, som bedriver flerkoneri i Østfold. Den ene kona befinner seg i Fredrikstad, og den andre nærmere Sarpsborg.
Dette går greit, inntil han griper inn i et ran med påfølgende hjerterystelse og påfølgende politietterforskning. Og så er alle konfliktene i gang.
Her er det forklaringer og bortforklaringer til koner, politifolk og nysgjerrige naboer, og med seg i alle bortforklaringene får bigamistene sin beste venn som også har vært uvitende om denne doble sexutfoldelsen til den virile drosjesjåføren.
Mesterlig Sundby
Sturla Berg-Johansen er noe heseblesende i rollen som bigamisten, men har også mange artige nyanser, men så får han altså backup av en som virkelig er mesterlig på både timing og kontrollert overspill, nemlig Karl Sundby i vennens rolle. Han raker vennens glødende kastanjer som en sann mester. Meget morsom, om enn til tider svært høyrøstet.
To politietterforskere med hver sin agenda er Kalle Øby og Paal Schøyen, og av disse er det vel Kalle Øby som er den som funkler mest når misforståelsene topper seg og bortforklaringene nærmest er absurde.
Ingen oscarkandidat
De to bedratte konene skal ikke være mer enn forvirret og engestelige, og etter hvert hysterisk rasende, og som sådan er både Talina Hansen og Dagrun Anholt greie nok, men jeg vil vel ikke anklage noen av dem for Oscarprestasjoner.
Det kan man dermot ha lov til å si om Vivi Haug, som i en liten birolle som en busybody av en nabo har en timing som lett vekker humring.
God regi
Skal en slik komedie fungere, står og faller mye av det på regien og oversettelsen, og Nils Vogt kan absolutt alle farsens inn- og utganger, og ethvert velbrukt og ubrukt farsegrep. Her er det mye galskap som må falle på plass, og Nils Vogt får det meste til å stemme.
Men de pikante vriene med lett konservativt kvinnesyn og homsefordomshumor har vel gått litt ut på dato. Stykket er tross alt 25 år gammelt, og det merkes igjen og igjen.
Runes dom
Når forestillingen ikke blir noen innertier, så er det delvis forfatterens skyld. Vi kjenner igjen grepene, også er det noen minus i margen også i spillet for et par av birollene, og i denne typen farser må aldri tempoet falle. Og overspillet må aldri gå over i ukontrollert hysteri.
Men for folk som elsker denne formen er det mange muligheter for å le godt på Chateau Neuf utover våren. En svak, men snill sjuer. 7 / 10
Andreas' dom
Jeg elsker i utgangspunktet slike heseblesende farser men jubler ikke uhemmet, det ble for langt. Alle hadde tjent på at det hadde vært strøket ned til en halvannen times enakter. Så jeg velger å sette pilen på en velment sjuer. 7 / 10
