NRK Meny
Normal

Arkitekturens elementer

Arkitekturbiennalen i Venezia fokuserer på arkitektur fremfor arkitekter.

Rem Koolhaas

ARKITEKTONISK VERDENSSTJERNE: Rem Koolhaas' styrende hånd fornemmes gjennom hele arkitekturbiennalen, skriver vår anmelder.

Foto: Italo Rondinella

Annethvert år arrangeres verdens viktigste arkitekturutstilling, arkitekturbiennalen i Venezia.

Den gikk første gang av stabelen i 1980, og arrangeres i år for 14. gang.

Les også: Fengsel på stort lerret

Verdensberømt stjernearkitekt som kurator

Denne gangen er det den verdensberømte nederlandske arkitektekten Rem Koolhaas som har kuratoransvaret. Han har gitt biennalen tittelen «Fundamentals».

Gjennom alle biennalens ulike deler skaper han en tett dialog mellom historie og nåtid. Slik bryter han med det ensidige samtidsfokuset som så ofte har preget biennalen.

Og i stedet for å skape den sedvanlige hyllesten til verdensberømte stjernearkitekter, har han villet lage en mønstring som utforsker arkitekturen selv, gjennom en studie av dens grunnleggende bestanddeler.

Skjønnhet og funksjon

I sentralpaviljongene på Giardini går Koolhaas veldig konkret inn i denne tematikken. Utstillingen har tittelen «Elements of Architecture», og det er nettopp arkitekturens elementer som er under lupen.

Her tar han for seg element for element; en sal har temaet «gulv», en annen sal bærer tittelen «fasade»,og en tredje «balkong» osv.

Det første rommet vi kommer inn i har «taket» som sitt tema. Her ser vi opp i en gigantisk klassisk nyrestaurert og gjennomutsmykket kuppel fylt med religiøse, mytologiske malerier.

Under denne himlingen har man fått installert et tak av den typen man gjerne ser på store institusjoner som sykehus eller liknende, der sprinkleranlegg og ventilasjonssystem og mye annet teknisk utstyr danner et nettverk av rør og stenger.

Her fletter han med enkle grep sammen en historisk, illusjonistisk og estetisk innfallsvinkel til den arkitektoniske oppgaven «tak», opp mot en samtidig, og mer pragmatisk og funksjonell løsning.

Filmcollage

Utstillingen har på et rent overfladisk plan visse likheter med en varemesse.

Mona Pahle Bjerke

Tidlig i utstillingen introduseres tematikken gjennom en filmcollage skapt av arkitekt og filmskaper Davide Rapp. Filmen heter «Elements» og består av enormt mange tre til fem sekunder lange klipp hentet fra et vell av kjente filmer fra de siste hundre år.

«Elements» er som man forstår en film helt uten handling, som dveler ved situasjoner og motiver der arkitektur spiller en viktig rolle, for eksempel dører som blir åpnet eller åpner seg, mennesker som går gjennom en korridorer eller ulike utsyn fra balkonger.

Filmen har en flytende, nesten suggererende rytme og fungerer som den perfekte, kunstneriske inngangsportal til utstillingen.

Kritisert for basalt fokus

Rem Koolhaas har fått mye ros, men også en del kritikk. Blant annet har enkelte arkitekter beskyldt hovedutstillingen for å ha et for basalt fokus; man har hevdet at den fungerer som en produktkatalog.

Det er ikke tvil om at utstillingen på et rent overfladisk plan har visse likheter med en varemesse. I rommet der temaet er «dør» er det for eksempel en hel veggflate viet forskjellige dørhåndtak.

Men dette er visuelt så raffinert og formsterkt gjort, dessuten fletter han sammen elementer fra fjern fortid sammen med helt flunkende ny design, noe som gjøre dette til noe helt annet, og enormt mye mer enn en messepresentasjon.

Under temaet «Gulv» ser vi for eksempel en gulvmosaikk fra midten av 1300-tallet, stilt sammen med et lysende, blått energi-dansegulv fra 2008.

Lite formidlingsvennlig nordisk presentasjon

Den nordiske paviljongen som Norge og Nasjonalmuseet i år har kuratoransvaret for, har fått tittelen Forms of Freedom, African Independence and Nordic Models.

Temaet er nordisk bistansarkitektur i Afrika i perioden fra 1960 til 1980. Dette er en meget spennende tematikk. Det er interessant å ta innover seg hvordan nordiske arkitekter bidro rent fysisk i nasjonsbyggingsprosessen i nylig selvstendiggjorte afrikanske nasjoner som Kenye, Zambia og Tanzania.

Men den arkiviske, sterkt tekstbaserte presentasjonsformen er likevel uegnet for biennaleformatet. Man makter ikke å bære frem den interessante tematikken. Det blir en utstilling som rett og slett krever for mye fordypning, som i for liten grad griper fatt (i den litt overstimulerte, forbipasserende) betrakteren.

På Veneziabiennalen gjelder det å skape et uttrykk som veldig enkelt og uteoretisk formidler sitt budskap.

Arkitektoniske brytninger

Et eksempel på en paviljong som lykkes langt bedre med dette er Tyskland. Her har de tatt fatt i selve uttrykket i sin egen permanente paviljong, som ble ombygget i 1938 i typisk fascistisk, nyklassisistisk stil.

Inne i paviljongene har de gjenskapt helt presist interiøret i Sep Rufs kjente senmodernistiske rikskansler-bungalow designet på 60-tallet.

Denne lyse, lette modernistiske bygningen ble sett på som en arkitektonisk legemliggjøring idealene man forbandt med den frie, demokratiske virkeligheten i vest. I en og samme paviljong klarer man slik å skape en uhyre sterk brytning, ikke bare mellom to kontrasterende arkitektoniske stiler, men også mellom to ideologier, og to ulike epoker i den nære tyske historien.

Dette er eksempel på meget godt kuratorhåndverk.

Biennalens andre kuraterte hovedutstilling har fått tittelen «MondItalia».

Utstillingen, som vises i det gamle, maritime debotområdet Arsenale, er en utforskning av ulike sider av den italienske kultur, politikk og historie. Her finner vi en hel del forskjellige prosjekter som feirer, kommenterer eller kritiserer sider ved Italia.

En arkitektonisk drøm i ruiner

Det tydelige historiske fokuset minner oss om at arkitekter opp gjennom århundrene har vært konfrontert med mange av de samme grunnutfordringene som man baler med i dag.

Mona Pahle Bjerke

Et sterkt inntrykk gjorde Bêka Partners film som blant annet viser arkitekten Stefano Boeri som tar oss med i ruinene av det som var hans egen store drøm: Et gigantisk, storslagent, delvis uferdig, og etterhvert nokså forfallent konferansesenter på den lille øya Maddalena, nord for Sardinia.

Han designet dette huset for G8-møtet som skulle avholdes der i 2009.

Men da bygget nesten var ferdig bestemte brått daværende statsminister Silvio Berlusconi at møtet skulle foregå et helt annet sted, nemlig i L'Aquila, noe som straks førte til full stopp i byggeprosessen.

Bygningene har siden stått tom, og er preget av et langsomt forfall. Dette er en trist historie om en tapt visjon, men også en skamfull fortelling om dårlig økonomistyring, og om bortkastede skattepenger.

En mektig, styrende hånd

«Fundamentals» er blitt en fantastisk flott biennale. Gjennom det hele fornemmer man Rem Koolhaas mektige, styrende hånd.

Noe av det som gir biennalen dens styrke, er det tydelige historiske fokuset. Det minner oss om at arkitekter opp gjennom århundrene har vært konfrontert med mange av de samme grunnutfordringene som man baler med i dag.

Slik sett blir vi klar over det kanskje selvfølgelige, men likevel vesentlige faktum at vi i alt vi skaper bærer med oss historien som en levende del av vår formgivning.