Det er fullt mulig å forsvare påstanden om at Elvis Aron Presley var det forrige århundrets største kulturpersonlighet. Som John Lennon sa det: "Before Elvis, there was nothing". Han om det, uansett var det Elvis som skaffet rock'n'roll gjennombruddet, som ga denne sammensmeltinga av rhythm & blues, jazz, country og gospel en stemme, en fettsleik og ikke minst et hofteparti.
Etter han forsvant popmusikken ut av de ferdigskrevne arrangementene i Tin Pan Alley og Brill Building - og musikken ble i mye større grad skapt i studio, med riff og groove som de viktigste kjennetegnene.
Ikon
Han ble et ikon for opprørske unge menn og et sexobjekt for tenåringsjenter med egne budsjetter for platekjøp - og det er få som har blitt dyrka slik som han - gjennom hele karrieren fram til han er et overvektig, og noen vil si patetisk, narkotikavrak. Likevel: Stemmen hadde han helt fram, dette unike instrumentet som får deg til å tru at sjøl det mest banale klisset er ei kjærlighetserklæring til nettopp deg.
Kunst
Den første plata jeg kjøpte var Jailhouse rock, og han er svært høyt oppe på min private stjernehimmel - som for millioner av fans over hele kloden. Noen holder liv i den pseudoreligiøse myten om at han fortsatt er i live - jeg er veldig glad i fortellinga om at han ble sett i ei pølsebu i Ramfjorden en gang på 80-tallet.
Han er uansett en skikkelse som alle kan projisere sine lengsler inn i, denne arketypen på white trash fra Tupelo Mississippi som ble kongen av vulgaria, men som også beviste at tolkninger av andres verk er kunst.
Av Erling Steenstrup