«Verdens styggeste kvinne» vender hjem

Overskriften er ubarmhjertig. Det er også historien om «apekvinnen» Julia Pastrana. Etter 150 års tjeneste som «frik» får hun endelig en verdig begravelse.

Julia Pastranas kiste

150 år etter sin død er evig 26-år gamle Julia Pastrana fremdeles gjenstand for nysgjerrighet fra et stort publikum.

Foto: Tonje Bergmo / NRK

Julia Pastrana

Det eneste kjente fotografiet av Julia Pastrana i levende livet.

Hun ble kalt «apekvinnen». Vitenskapsmenn fastslo at hun var en «menneskelig orangutang». Hun ble omtalt som «prototypen på stygghet», «den skjeggete kvinnen» og «bjørnekvinnen.»

Egentlig var hun en liten indianerkvinne fra Mexico. Der ble hun født i 1834 med to ekstremt sjeldne syndromer. Det ene ga henne et fremtredende kjeveparti, det andre førte til kraftig hårvekst over hele kroppen.

Hvordan den Mexicanskfødte kvinnen, som i alle sine leveår ble sett på som en raritet og et misfoster, endte opp i Norge, er en historie helt utenom det vanlige.

– Det er en gripende hendelse at hun skal hjem, hun har jo vært her lenge, sier Lars O. Toverud som skrev boka «Julia Pastrana – Apekvinnen» i 2001 sammen med Christopher Hals Gylseth.

Hun er 1,35 cm. høy, ikke unormalt lavt for indianere som henne, og hun utvikler rundt og kvinnelige former. Skuldrene er brede og velformede; armer og ben, hender og føtter, alt har riktige proporsjoner. Selv om huden altså nesten overalt er dekket av tett, mørkt hår.

Julia Pastrana - Apekvinnen, Forlaget Press

En verdig seremoni

I dag overleverte Universitetet i Oslo en kiste med Julia Pastranas levninger til en representant for den mexicanske ambassade under en seremoni i Rikshospitalets kapell.

– En verdig seremoni. Veldig rørende, sa en av de fremmøtte.

– Vi har aldri hatt så mange mennesker eller så mange kameraer ventende i yttergangen før, sa en av de ansatte ved begravelsesbyrået.

Pressen ikke velkommen

Julia Pastrana

«Apekvinnen» Julia Pastrana foreviget som 26-åring. Kjolen var hennes egen kreasjon, svært dristig etter tidens smak.

Foto: Wikimedia Commons

For selv 150 år etter sin død er Julia Pastrana populær. Mediene var godt representert i kapellet – de kom sågar fra Mexico, men fikk ikke adgang til selve seremonien.

For en gangs skyld ble Pastrana holdt unna den skuelystne og måpende flokken. Symbolsk nok siden hun gjennom nesten hele sin levetid – og etter sin død – ble fremvist og beglodd mens hun turnerte verden rundt som en raritet sammen med sin amerikanske ektemann og manager, Theodore Lent.

– Dette er det nyeste kapitlet i historien om hennes liv. Om det blir det siste er jo ikke sikkert, men det representerer jo en slutt rent fysisk. Sirkelen er sluttet og hun kommer tilbake til landet hun ble født i og måtte reise fra. Det har tatt lang tid. Det føles vemodig, sier Toverud.

Ansiktet er bredt, med svært lavt hårfeste og kraftig skjeggvekst både ved ørene, rundt munnen og under haken. Kjevepartiet er sterkt fremskutt med uvanlige store lepper, nesen bred og flat, og ørene er svært store. Øynene er også store, med et reservert og tilbakeholdent uttrykk.

Julia Pastrana - Apekvinnen, Forlaget Press

Frikshow er «big business»

«Den skjeggete kvinnen»

Illustrasjon av «Den skjeggete kvinnen» Julia Pastrana.

Rundt 1850 var det vanlig å vise frem folk med misdannelser for et betalende publikum, såkalte frikshows. Hadde man noe utenom det vanlige å vise frem, rullet pengene inn. I mange år turnerer Theodore Lent verden rundt med sin hårete kone, som hadde lært seg å synge og danse, samt snakke tre språk.

I sin ektemanns regi blir Pastrana snart berømt for sitt utseende. For hele verden ble hun et misfoster, en abnormitet som ble vist frem for penger. De forskjellige «eierne» hennes hadde lært henne kunststykker på samme måte som man pleide å lære opp dresserte dyr, og hun blir undersøkt opp, ned og i mente av nysgjerrige vitenskapsmenn.

– På den tiden var det vanlig at man kvittet seg med barn som var funksjonshemmede. De ble enten tatt livet av, sperret inne på asyl eller led en annen forferdelig skjebne. Med datidens menneskesyn var de som ble plukket opp av underholdningsbransjen relativt heldige, sier Toverud.

Utstoppet og mumifisert

På turné i Russland i 1869 fødte Julia Pastrana en sønn med samme syndrom. Gutten levde bare et par dager, Pastrana døde kort tid etter.

Theodore Lent valgte så å selge dem samlet til en russisk professor som balsamerte dem – en blanding mellom utstopping og mumifisering – og fortsatte å stille dem ut for publikum i vitenskapens navn.

– Etter et par år angrer Lent seg og ved hjelp av en klausul i salgskontrakten kjøper han dem tilbake og fortsetter sin forskrekkelige turné. Nå med en balsamert Julia Pastrana og hennes sønn stående på en pinne ved siden av, sier Toverud.

Plassert på et lager i Grorud

Julia Pastrana og sønnen.

Julia, sønnen og den rokokkoinspirerte bærevognen. Disse tre samlet støv sammen i mer enn hundre år, skriver Christopher Hals Gylseth og Lars O. Toverud i boka «Julia Pastrana – Apekvinnen», som kom ut i 2001. Foto er fra en utstilling i Malmö i 1970.

Etter hvert dør Lent og det er uklart hva som skjer med Julia over den neste tjueårsperioden.

Det er i balsamert tilstand hun og sønnen dukker opp som en del av samlingen til det omreisende Lunds tivoli i Norge. Etter en turné i Norden, tar direktøren de balsamerte likene med på en USA-turné.

Dette er på begynnelsen av 70-tallet, og når han vender tilbake har et norsk og svensk publikum fått nok av Lund og hans skrekkabinett. Han forbys å stille dem ut videre i Norge.

– I mangel på gode ideer, plasserte Lund henne på et lager i Groruddalen, sier Toverud.

Der blir Julia halvveis glemt. Under et innbrudd blir både hun og sønnen stjålet og funnet tilbake. Sønnen må til slutt kastes etter at han er blitt spist på av mus og rotter. Da noen barn finner henne ved en søppelplass på Grorud etter nok et innbrudd blir hun levert til politiet.

– Etter hvert ble hun overlevert rettsmedisinsk institutt, og så Institutt for Medisinske basalfag ved Universitetet i Oslo hvor hun har vært siden, sier Toverud.

– Ikke så stygg

For rundt 14 år siden ble det nedsatt et utvalg som skulle vurdere om Pastrana skulle begraves, eller bli værende ved instituttet.

– Jeg reagerte ikke spesielt kraftig på henne da jeg så henne. Hun var på langt nær så «stygg» som man skal ha det til. Jeg fikk heller medfølelse av den lille skikkelsen som sto der og i grunnen var veldig menneskelig, sier Sigbjørn Fossum, som var med i utvalget. Han er professor og ansatt for avdeling for anatomi ved Instistutt for medisinske basalfag hvor Julia Pastrana ble oppbevart.

Julia vet at hun er annerledes og er vant til å bli beglodd. Hun kan likevel lyse opp i et varmt smil, blir det sagt. Særlig når hun får lov til å synge og danse. Eller når noen tar seg tid til å snakke ordentlig med henne, eller lærer henne noe nytt. Hun snakker spansk og engelsk, og også litt fransk, men det lille hun kunne av sitt indianske morsmål er forlengst glemt.

Julia Pastrana - Apekvinnen, Forlaget Press

Likevel kom gruppen frem til at hun ikke burde begraves.

– Vi hadde veldig mange møter og diskuterte dette grundig og lenge. Vi tvilte oss frem til at vi ikke ville anbefale at hun ble gravlagt fordi vi mente det var mulighet for en verdig oppbevaring på Institutt for basalfag, sier Fossum.

– Det som er dødt er dødt

Det ble bestemt at hun skulle oppbevares skjermet, og ikke stilles ut. Forskere skulle få adgang til å undersøke henne kun etter søknad.

– Mitt argument den gangen var at jeg var vant til patologenes obduksjoner. På instituttet henger en plakat som lyder: «Her er steden hvor døden gleder seg til å kunne tjene livet.» Som medisiner er det som er dødt. Man kan ikke gjøre noe mer enn å behandle det med respekt og verdighet. De vi derimot kan gjøre noe for, er de som lever og i den grad man kunne lære noe av henne ville jeg ikke destruere det, sier Fossum.

Han forteller at han reagerte på seansen med overleveringen av kisten torsdag.

– Man snakket om henne som om hun var levende, det er hun ikke. Det var ikke Pastrana, men rester av det som var henne en gang som ble overlevert. Vi skal for all del behandle det med respekt, men det er dødt.

Ville gi henne en verdig begravelse

Illustrasjon, Julia Pastrami

Julia slik hun ble avbildet i bladet «Gartenlaube,» av kunstneren H. König. Ansiktstrekkene er overdrevne og karikerte.

Den meksikanske professor og kunstner Laura Anderson Barbata kom over historien om Julia Pastrana gjennom et teaterstykke i England. Hun ble så grepet av kvinnens skjebne at hun bestemte seg for å få henne tilbake til Mexico, for å gi henne en verdig begravelse der.

– Det var ikke lett. Flere personer ved Universitetet i Oslo var veldig beskyttende, og ville gjerne ha henne til videre forskning i samlingen sin, sier Barbata.

Kunstneren klarte å engasjere Mexicanske myndigheter sant en journalist i en stor meksikansk avis. På deres begjæring ble det bestemt at norske myndigheter skulle utlevere Pastranas levninger til Mexico.

– Det føles som en seier for meg å sitte her i dag å vite at hun skal få sin verdighet tilbake. Kanskje også både Norge, Mexico og andre land som har hatt henne på utstilling også kan opprette sin verdighet noe ved dette.

– En verdig avslutning på en grotesk historie

Dekan ved Det medisinske fakultet, Professor Frode Vartdal, er ikke helt enig med Barbatas beskrivelse av prosessen.

– Vi kom ganske snart til enighet om at det å sende henne tilbake til Mexico var den beste løsningen, sier han, men medgir samtidig at det var enkeltpersoner ved universitetet som var særs interessert i å beholde henne der i forskningsøyemed.

– Hun hadde en ekstremt sjelden genetisk tilstand, men vi ble fort enige om at dette var en verdig avslutning på en grotesk historie, sier Vartdal.

Oppbevart i eske

Skrekkabinettet

Hans Jæger Lund i garasjen i 1969. Julias sønn skimtes til høyre for sin mor, som for anledningen er sikret med et solid tau rundt livet.

Julia Pastranas levninger kom til Institutt for medisinske basalfag på 90-tallet. Her har de ligget i en trekiste blant tusenvis av esker med gammelt historisk skjelettmateriale i instituttets bioantropiske samling.

– Det har vært et naturlig sted å oppbevare disse levningene etter at de kom til oss, sier instituttleder for medisinske basalfag, Jan G. Bjålie.

Han bedyrer at man verken har vist henne frem, eller bedrevet forskning på henne mens hun har vært i deres samling.

Hans Jæger Lund foran turnévogna.

På USA-turné: Hans Jæger Lund står foran den spesialbygde utstillingsvognen.

– Vi har tatt prøver av levningene og skannet de med MR og CP-teknikk. Slik har vi samlet et materiale som kan bli brukt til forskning i fremtiden. Hun hadde jo en veldig spesiell sykdom. Jeg har ingen oversikt om det finnes noen som har hatt det samme, men dette var svært sjeldent.

26 år for alltid

Etter at talene er holdt, både av representanter for Mexico, viserektor ved Universitetet og dekan ved Det medisinske fakultet, blir kisten med Julia Pastrana overlevert Mexicos ambassadør i København.

Pressen får ikke se henne. Kisten er lukket, men Julia Pastrana vil i uoverskuelig fremtid se ut som hun gjorde da hun ble avbildet etter å ha blitt balsamert som 26-åring.

Da kistelokket var satt på hørtes Franz Schuberts «Ave Maria». Forhåpentligvis avslutter Julia Pastranas levninger sin verdensturné når hun snart gravlegges i Mexico.

Kilde: Julia Pastrana – Apekvinnen, utgitt på Forlaget Press. De fleste bildene er gjengitt med tillatelse fra forlaget.

Kulturstrøm

  • Eggen på sokkel

    Bare to dager etter at Nils Arne Eggen ble utskrevet fra sykehuset så han statuen av seg selv bli avduket utenfor Lerkendal. 77-åringen førte Rosenborg til 14 seriemesterskap gjennom en trenerkarriere som startet allerede i 1971.

  • Klouma Høiner fikk første Heddapris

    Espen Klouman Høiner fikk prisen Beste scenetekst for sin første soloforestilling, «Vi folket!»

    Klouman Høiner har utdannelsen sin fra Statens Teaterhøgskole, og mange vil kjenne ham igjen fra filmer, som «Bare Bea» (2004), «Reprise» (2006), «Switch» (2007) og «En som deg» (2013) (NTB).

    Espen Klouman Høiner
    Foto: Cathrine Elnan / NRK
  • Åpner Hamsuns dikterstue for besøk

    I august gjenåpnes dørene til Hamsuns dikterstue, som har vært utilgjengelig for publikum siden 1986. To av omvisningene er i regi av Ibsen/Hamsun-dagene 7.–10. august, og den første er 4. august på Knut Hamsuns fødselsdag.