Ansikt til ansikt
Gunnar Staalesen
Gyldendal 2004
Varg Veum har fremdeles det gamle kontoret sitt – det som til forveksling kunne lignet Philip Marlowes; forværelse og kontorflaske inkludert. Det vil si han har det fremdeles for en ti års tid siden. Det er da nåtidshandlingen i Gunnar Staalesens nye Veum-roman utspiller seg; i overgangen mellom oktober og november, mens regnet vasker all farge ut av vestlandslandskapene og tristessen er nærmere enn noen gang.
Chandler og Hammet
Det er på det omtalte venteværelset det første liket sitter og venter, på den røde skaisofaen Veum arvet av forrige leietager i 1975. Han heter Erlend Ekerhovd, Veum har aldri sett ham før, men den aldersstegne telefonsvareren hans vet å fortelle at Ekerhovd hadde meldt sin ankomst – han hadde en sak.
Nettopp parallellene og de humørfylte hilsningene til Raymond Chandlers og Dashiell Hammets forfatterskap har vært gode grunner til å gå løs på de aller fleste av de 13-14 Veum-romanene som er kommet ut siden 1977. Varg Veums rappkjeftede kynismer og hans store hjerte – et fint tegnet begensmiljømiljø og stilsikre dialoger.
Disse tingene har Staalesen fremdeles taket på, forsåvidt også utklekkingen av skjebnetunge mysterier der den menneskelige hangen til svakhet og feiltrinn ligger til grunn. Det er kanskje litt lenger mellom Veums verbale åndfullheter denne gangen, men det holder.
Gunnar Staalesen har skrevet om Varg Veum i 27 år. Foto: Scanpix.
Tynt om m-l-bevegelsen
Tyngre går det etterhvert som Erlend Ekerhovds død og Veums graving peker ut tråder bakover i tid, til 70-tallet, et studentkollektiv der de fleste av beboerne er knyttet til AKP (m-l), på tampen av dets glanstid – om vi kan snakke om noe slikt.
I nyhetsomtalene av denne boken kan man få inntrykk av at dette langt på vei skal være en kriminalroman OM m-l-bevegelsen på 70-tallet – og det kunne jo på sett og vis vært interessant, men kan neppe ha vært den historisk interesserte Staalesens hensikt. Til det er dette alt for tynt, her henger bare deler av stoffet på greip, såvel historisk som politisk – om man da skal ta dette så alvorlig.
Verre er det at Staalesen benytter seg av et fortellerteknisk grep, der han titt og ofte forlater jeg-fortellerformen og forflytter seg inn i tankene til Veums samtalepartner. I blant blir resultatet så håpløst ulogisk at det bare må irritere leseren.
Mysteriet – og løsningen på det – er allikvel ganske tilfredsstillende og verdt noen timers oppmerksomhet, selv om det nok har gått mye på rutinen i denne produksjonen.
Leif Ekle i NRK, P2, Kulturnytt, mandag 30. august 2004
Lyd og video
Se også