NRK Meny
Normal

Annie Lennox: – Jeg hører knapt på musikk

LONDON (NRK): Hun er en av Storbritannias største kvinnelige artister, og er klar med sin sjuende soloplate. Men selv hører Annie Lennox knapt på annen musikk enn sin egen.

I underetasjen på det lille hotellet Portobello Hotel i idylliske Notting Hill i vest-London, venter Annie Lennox på spørsmål fra NRK om sin nye plate.

Lennox, som var lydbildet for en generasjon ungdom på 80-tallet som del av duoen Eurythmics, og som har fortsatt som soloartist siden begynnelsen av 90-tallet.

I løpet av karrieren har hun ifølge plateselskapet 83 millioner solgte plater på samvittigheten.

Les også: Lennox raser mot FN-politikere

Vil ha det stille

Jeg kan så mange sanger at det er som å ha et bibliotek i hodet, så på dette stadiet handler det om å sette pris på tingenes stillhet.

Annie Lennox

Fordi vi allerede vet litt om platen hun har spilt inn, og vet litt om hva slags låtmateriale som ligger til grunn, er vi spent på hva artisten selv hører på. Men får et annet svar enn forventet.

– Jeg hører knapt på musikk, svarer Lennox. Og legger til at hun forstår at det høres uvanlig ut.

– Faktum er at jeg lager musikk, og er så involvert i det. All musikken jeg har hørt på er det jeg har jobbet med. Så når jeg går hjem, vil jeg ha fred og ro. Jeg trenger heller ikke stimulansen som musikken gir. Nå er det musikk overalt, enten du går inn i en restaurant, på en pub eller butikk. Det er helt greit, men jeg foretrekker ro. Jeg kan så mange sanger at det er som å ha et bibliotek i hodet, så på dette stadiet handler det om å sette pris på tingenes stillhet.

Selv om hun nok håper at andre ikke vil ha det like stille i alle hjem, særlig ikke når den neste platen hennes kommer ut.

Platetittelen er «Nostalgia», og kan kanskje gi assosiasjoner til en veletablert artist som ser tilbake på sin egen karriere. Men det driver ikke Annie Lennox med.

Musikk fra mellomkrigstiden

Dave Stewart

MANGEÅRIG MAKKER: Dave Stewart var i mange år Lennox' partner, både på og av scenen.

Foto: JON SUPER / AP

Lennox startet som artist på midten av 70-tallet, sammen med Dave Stewart som senere ble hennes partner, både privat og som musiker.

På 80-tallet kom det store gjennombruddet da de som Eurythmics ga ut sitt andre album «Sweet Dreams (Are Made Of This)». Men musikken fra den gang er for Lennox et avsluttet kapittel.

– Jeg lever ikke på 80-tallet lenger. De sangene var da, og de var bra, noen har holdt seg godt gjennom årene. Noen ganger vil en sang dukke opp på radioen, og innimellom hører jeg en Eurythmics-sang, hører en av mine egne sanger, og jeg tenker at det høres ganske bra ut. Det er fint, men jeg hører ikke på den musikken. Jeg er opptatt av deg jeg gjør nå, sier Lennox med trykk i stemmen.

Og det hun gjør nå – eller snarere har gjort – er en plate med musikk hovedsakelig fra 30- og 40-tallet.

Det er komposisjoner fra George Gershwin, og det er sanger som Nina Simone, Billie Holiday og Louis Armstrong gjorde populære. Det er hennes nostalgi. Hun ville gjøre noe annet.

– Jeg var ikke så interessert i å bare lage coverversjoner, jeg ville mye heller lage en tolkning av sangene som bodde der. Jeg likte den utfordringen. Det er noe jeg aldri har gjort før, det er en sjanger jeg ikke har spilt inn før.

Med et ørlite unntak i tiden mellom Eurythmics og hennes første soloplate. Da spilte hun inn Cole Porters «Ev'ry Time We Say Goodbye» på en veldedighetsplate for å øke oppmerksomheten rundt sykdommen AIDS.

På «Nostalgia», som kommer ut i slutten av oktober, er det 12 spor hvor Annie Lennox tolker sanger fra før hun selv ble født.

– Jeg blir 60 år i desember, og det er slags anelse om at jeg har mest tid bak meg enn foran men, selv om jo ingen vet det. Det hadde en egen appell til meg.

Ingen protestsanger

Jeg lever ikke på 80-tallet lenger.

Annie Lennox

Annie Lennox har opptrådt på mange veldedighetsarrangementer i årene etter Eurythmics, også i Norge. Hun sto på scenen i Tromsø sammen blant andre Peter Gabriel under Mandela-konserten i 2005, og i Oslo under Nobel-konserten 2007.

Hun bruker sosiale medier aktivt, og har det siste året vært svært opptatt av krigen i Gaza og i Syria. Så hvorfor ikke skrive sanger om det også?

– Jeg har aldri vært den typen låtskriver. Det er litt rart, men du blir kjent med deg selv etter hvert, og mine tekster handler om det personlige og det universelle, mindre politisk. Det har ikke vært min stil. Jeg skulle ønske det var det, fordi det er en avansert måte å komponere på, men det har aldri vært slik for meg.

Derimot mener hun at flere av sporene på det kommende albumet i seg selv er former for protestsanger, og fortellinger som forskjeller.

– Jeg tenkte at dersom du går tilbake i tiden, er alt søtt og nostalgisk. Men det er ikke nødvendigvis slik. Mennesker var like fæle mot hverandre den gangen som nå, og den voldelige tematikken spilles ut. Ta en sang som «Strange Fruit» (gjort kjent av Billie Holiday, journ.anm.), som opprinnelig var et dikt skrevet av Abel Meerpool. Den tok et standpunkt, og regnes som den første borgerrettighetssangen, den første protestsangen i sin tid, sier Lennox.

«Strange Fruit» protesterte mot amerikansk rasisme, og flere artister, deriblant Bob Dylan har beskrevet den som en viktig inspirasjonskilde.

Annie Lennox beskriver sin kommende plate, hvor «Strange Fruit» er en av sangene, som en reise. Men også som en del av en reise – nemlig hennes eget liv og karriere. En karriere som altså går fremover – og ikke bakover, låtutvalget til tross.

Det evige spørsmålet

Før så vi på oss selv som en enhet, nå lever vi veldig forskjellige liv og har forskjellig interesser.

Annie Lennox

– Men hvor ofte dukker spørsmålet om en gjenforening av Eurythmics opp, og hvor lei er du av å svare på det?

Annie Lennox ler, og fleiper med at det var NRK som valgte å dra det opp, men sier hun forstår at det kommer fra tid til annen.

Selv om hun og Dave Stewart spilte sammen i januar i år i forbindelse med en Grammy-hyllest til The Beatles, liker hun seg best alene.

– I Eurythmics jobbet vi sammen i et par tiår, og var gjennom litt av noen reiser. Hva skal jeg si? Jeg er lykkelig, og nyheter friheten og uavhengigheten. Hver gang Dave og jeg kommer sammen, så er det to mennesker. Jeg tror begge har en forståelse av at vi er hver for oss nå. Før så vi på oss selv som en enhet, nå lever vi veldig forskjellige liv og har forskjellig interesser. Jeg er fornøyd med det jeg gjør, sier Lennox – og setter et slags ekstra punktum for temaet.

Annie Lennox er forsiktig med sin nostalgi, enten det gjelder egen karriere, henne selv eller samfunnet for øvrig. Platen «Nostalgia» kommer derimot ut 27. oktober.

Les også: Mick Jaggers nye «supergruppe»