Boris Akunin
Vinterdronningen
Aschehoug 2002
Det høres umiddelbart forfriskende ut med en helt ny krimhelt – en som ikke bare kommer fra Moskva, men som endatil starter sin karriere midt på 1870-tallet – i et Russland, der revolusjonen enda bare er en dulgt trussel. Riktignok ganske uttalt i blant, gjennom konspirasjoner og bombekastende anarkister.
Ung helt
«Vinterdronningen» er Erast Petrovitsj Fandorins første sak. Han er ikke mer enn 19 år da han får sjansen til karriere i politiet. Egentlig var han eslet til større ting – studier ved universitetet, for eksempel, men farens ulykksalige pengeeventyr og tidlige død satte en stopper for denslags. Fandorin starter på fjortende og nederste trinn i hierarkiet. Slikt blir det mye avskrift og parimølle av, men sjefen liker ham og ser muligheter.
Den unge adelsmannen Kokorin og det besynderlige selvmordet hans foran en måpende tilskuerskare, setter såvel begivenhetene som Fandorins karriere i bevegelse. Selvmorderen har nemlig testamentert vekk alt han eier og har, forøvrig ikke lite, til den engelske, eiegode Lady Aster og hennes arbeid for foreldreløse gutter.
Røverhistorie
Dramatikken kjenner etterhvert ingen grenser. Underlige sammenkomster, knivmord, forsvinninger, nye politimetoder og hjelpemidler – telefonen, for eksempel. Det pakker seg til noe veldig, alt med et lite muntert flir som ferniss.
Visst kan det kan finnes et og annet historisk faktum eller stemingsbilde å ta med seg; men alvor leter leseren forgjeves etter. I stedet får vi lenge en god gammeldags røverhistorie med en snev av Jules Verne. Jeg har knapt tall på hvor mange ganger Fandorin befinner seg i den ytterste, mest absolutte pine – for å bli reddet av seg selv eller andre i aller siste øyeblikk. Slik holder det på. Helt frem til den heller makabre slutten som bryter temmelig grovt med det øvrige. Vi får vel se hvordan Fandorins andre sak løper av.
Leif Ekle
Kulturnytt, NRK P2
14. oktober 2002