NRK Meny
Normal

Like, men hva så?

Utstillingen beriker vårt syn på Vigeland, men Munch er uberørt av møtet.

Vigeland+Munch

VIGELAND+MUNCH: NRKs anmelder mener Vigeland kommer bedre ut av Vigeland+Munch enn sistnevnte.

Foto: Vegard Kleven

Det er få institusjoner som i år har fått så stor oppmerksomhet som Munch-Museet.

Sammenstillingen av Melgaard +Munch skapte på nyåret en voldsom debatt, og utløste til og med en politianmeldelse. Og om det ikke ble like mye blest omkring Van Gogh og Munch, da den åpnet i våres, ble utstillingen i hvert fall en gedigen publikumssuksess.

Nå åpner den tredje i rekken i + Munch-serien, denne gangen er det Gustav Vigeland som skal prøve sine kunstneriske muskler mot Edvard Munch. Og det er liten tvil om at også dette vil trekke godt med besøkende.

Mange forbindelseslinjer

Men sammenstillingen er langt fra overraskende. Det er mange og godt kjente forbindelseslinjer mellom de to. I den første fasen av karrieren fanger de opp flere av de samme impulsene i tiden.

På 1890-tallet ser vi i begge kunstnerskap den mørke slutten av århundre-stemningen, men også kjønnsdriften og dødsangsten er viktige temaer hos både Vigeland og Munch. Hver i sær er de dypt fascinert av symbolismens gåtefulle drømmeunivers, og for menneskesinnets mørke understrømmer.

Rundt 1900 fanger de på hver sin måte opp jugendstilens elegante, buktende linjeføring, og de feirer begge livets og årets kretsløp, fruktbarhet og forfall. De hyller den virile mannskroppen som et mektig symbol på mennesket som skapende, tenkende og handlende vesen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Vigeland+Munch
Foto: Vegard Kleven

Skrik og redsel

Utstillingen er tematisk, og delvis kronologisk lagt opp. I ett rom ser vi Munch og Vigelands mektige dommedags- og dødsmotiver. I et annet finner vi angst, fortvielselse og ensomhet. I den sistnevnte avdeling er Munchs berømte “Skrik” stilt opp mot en liten ukjent statuett av Vigeland med tittelen “Redsel.”

Denne lille skulpturen, som faktisk er laget noen år før "Skrik", viser en underlig, langlemmet androgyn skikkelse, med står oppreist med armene krampeaktig presset inn til siden, og med hodet kastet bakover som i smerte. Munnen er åpnet i et veldig skrik. En annen sammenstilling er Vigelands skulptur “Ung pike” som er stilt opp mot “Munchs Pubertet.”

Eksplisitte erotiske motiver

Utstillingen byr på flere små overraskelser knyttet til Vigeland.

Vigeland+Munch

MUNCHMUSEET: Vigeland+Munch åpnet 3. oktober og blir mulig å se frem til 17. januar 2016.

Foto: Vegard Kleven

Det er mange ukjente verk, men også lite eksponerte motivkretser. I avdelingen der Munch og Vigeands erotiske arbeider er stilt opp, kan man forberede seg på et lite sjokk. Her presenteres de mest eksplisitte erotiske skulpturer og skisse fra Vigelands hånd.

Her skildres oralsex og samleiestillinger, som knapt nok er fysisk gjennomførbare. Mens Munchs begjør og skam alltid går hånd i hånd i Munchs komplekse erotiske motiver, ser dette ut tul å være et tema Vigeland har et langt enklere forhold til.

Vigeland+Munch

PORTRETTER: Det slår meg at man kanskje har aksentuert likhetene litt for mye i denne utstillingen, skriver vår anmelder.

Foto: Vegard Kleven

Ambisiøs tittel

Men små overraskelser til tross, bak mytene kommer vi dog ikke. Med denne ambisiøse tittelen har kuratoren ikke akkurat gjort det lett for seg selv.

Om vi får utvidet og beriket vårt bilde av Vigeland, påvirker ikke sammenstillingen i noen nevneverdig grad vår opplevelse av Munch.

Like, men hva så?

Det slår meg at man kanskje har aksentuert likhetene litt for mye i denne utstillingen, kanskje har man glemt at en god sammenstilling også fordrer en viss distanse. Dette er to samtidige kunstnere med samme nasjonalitet, så her finnes ingen avstand verken i tid eller rom.

Riktignok uttrykker de seg gjennom hvert sitt kunstneriske medium, men med liknende motiver og i et beslektet formspråk. Når dette i og for seg er såpass godt kjent for oss fra før, blir jeg stående igjen med følelsen; ja, de er ganske like, men hva så?

Ikke desto mindre er dette to bautaer i norsk kunsthistorie, og sånn sett er utstillingen selvfølgelig svært severdig.