En morsom, skarp og usedvanlig velskrevet debut

Man kunne sagt at boka i all hovedsak handler om å være mor. Om småbarnslivet. At den handler om å være en “moderne kvinne” som møter en masse utfordringer ved å tre inn i foreldrerollen. Men det ville ha vært så alt for enkelt.

«Velkommen til dyrehagen» handler om uendelig mye mer. Jeg vil nesten driste meg til å si at den handler om alt.

Ting man tenker på

Boka åpner med et lite utdrag av Inger Christensens «Alfabet», diktet som ramser opp ting som finnes, i alfabetisk rekkefølge. Det er det perfekte anslag for Silje Bekeng-Flemmen: Det er naivistisk men samtidig altomfavnende, det er enkelt men samtidig filosofisk.

Og det er disse motsetningene som preger denne romanen, hvor det banale og hverdagslige på usedvanlig elegant vis knyttes inn i en vev av dyp undring over jorda, universet, menneskeheten, livet, tiden, alt.

Med andre ord: Ting som man får rikelig med tid til å kjenne, føle og tenke på når man suller rundt med en baby hele dagen.

Skulle aldri bli en sånn

Jeg-et, Lisa, ville absolutt ikke få barn. Hun hadde en pakt med sin beste venninne om at de aldri skulle bli sånn - Sånn stressa kjedelig dame som drukner i bleier og utstyr, som aldri gjør noe fett lenger. Men nå har hun plutselig to. Kjæresten Eike har alltid hatt lyst på barn, og er en god pappa, en pappa som ikke tviler. En pappa som ikke kverner på alt og veier alt og kjenner på alt.

Lily er den nyankomne babyen, og er både kilde til pur kjærlighet og til dyp kjedsomhet. Alma, førstebarnet, er en sensitiv og klok liten bulldozer av et barnehagebarn, og hun er viktig i denne boka.

Hun er ekstremt opptatt av dyr, noe som speiles i et mangfold av zoologiske referanser og funfacts som ligger strødd utover sidene (og ikke minst: I tittelen), og i tillegg representerer hun to store bautaer i Lisas tankeverden: Frykten og undringen.

Spørsmålene, de uendelige spørsmålene, tegner seg som selve motoren i den blinde og desperate jakten etter mening og sammenheng.

Usedvanlig treffsikkert

Ingen har vel påstått at det er lett å gå fra å være ikke-forelder til forelder. Men jeg tror aldri jeg har lest noe om dette temaet som treffer tusen små spikere på hodet slik som denne boka gjør, det er som om jeg gjenopplever min egen tid i samme situasjon, bare med et intensifisert og vesentlig bedre formulert narrativ.

Tida som både er en tornado og et vakum, proppet med både intensitet og tomhet, ispedd skumle og forbudte følelser.

For ja - selv om det så vidt er blitt lov å si at det er tøft å ha småbarn - er det fortsatt nok av tabuer. For eksempel den nagende tvilen om det var riktig å få barn, og om man tok dette valget på de riktige premissene. Selv om det jo er helt og absolutt irreversibelt.

Bekeng-Flemmen er feminist, og det kan merkes på den lugne understrømmen i teksten, som til tider pipler opp til overflaten.

Lisas stemme er en viktig en, en som kan tale for mange.

Forfatteren setter en stødig finger på nerven her, ved å belyse den dype kompleksiteten i trangen (eller eventuelt tvangen) til å være mor med hele seg, og samtidig å være seg med hele seg.

Det handler ikke om fødselsdepresjon eller i-landsnykker, det handler om å føle, tenke og reagere på noe stort utifra summen av det vi har lært, det vi har blitt. Det er som om vi har gjort det en hel del vanskeligere for oss selv, bare ved å ha blitt mer intelligente, mer opplyste, mer verdensvante, mer feministiske, og mer ambisiøse enn våre forgjengere.

Hver eneste setning i denne boka virker for meg å være helstøpt. Det er lyrisk, ja rent poetisk, selv når det er snakk om bleier, ammeinnlegg og søppeloverflod.

Poetiske er også alle de små faktaopplysningene som glir inn både her og der, som fungerer som små ankere i den nærmest ukontrollerbare tankestrømmen, og gjør deg klokere på geologi, biologi, anatomi og evolusjonshistorie. Samtidig har språket denne deilige undertonen av naivitet, humor, ironi og vittig kynisme som jeg alltid higer etter i en bok.

Det skjer ikke så voldsomt mye i «Velkommen til dyrehagen». Men likevel skjer det veldig mye, på et annet, mer abstrakt plan. En morsom, skarp og usedvanlig velskrevet debut, som uanstrengt tar deg med på en reise inn i det innerste og ut til det aller ytterste, gjennom en nybakt tobarnsmors skildring.

Passer for deg som

Jeg vil selvfølgelig anbefale denne til alle kvinner som har eller skal få barn, men det er så mye mer her. Så derfor: Hvis du er en slik en som liker god litteratur, og hvis du liker å filosofere litt (eller mye), så er denne for deg.