Kjærlighetens kår er skiftende – det gjelder ikke minst den mer fysiske siden av saken. Ikke før kunne den seksuelle revolusjonen feire sin seier, før "Den store sykdommen", etter hvert i samspill med nymoralismen, effektivt tok livet av den. Men det var noe der en gang, var det ikke - på 60- og 70-tallet?
Men før det, like før, hvordan var det da? Ian McEwan vil fortelle om den store lengselen og alle kampene som bor i den. Det overrasker neppe at akkurat han greier å formidle – også det som i livet ligger på detaljenes nivå.
Pardans
I 1962 gifter to unge mennesker seg, Edward og Florence, de har vært kjærester et års tid. De er blitt 22 år gamle, og har begge h fullført sin utdanning. Han er historiker, hun fiolinist med egen, lovende kvartett. De er oppriktig glade i hverandre, de elsker hverandre og er samtidig de beste og næreste venner.
Å snakke om at de seksuelle ambisjonene kanskje ikke er like store, er imidlertid for vanskelig. Visst vet hun at hun på ingen måte ønsker å bli fysisk erobret, bare kyssingen går mer enn langt nok. Han har forlengst erfart at det ikke bør kjøres for fort i svingene. Det straffer seg. Men; snakke om det, gjør de ikke. Ikke før bryllupsmiddagen er fortært og det uunngåelige venter som eneste farbare vei videre.
Vanskelig lengsel
I begynnelsen av den vesle romanens del to spør McEwan hvorfor disse kjærestene var så redde og uskyldige i en moderne tid, og går grundig til verket.
Vi ser dem fra hver deres synsvinkel i møtet med hverandre, i sin etterkrigssamtid, i ønskene om å få noe til, men også i sjenansen. Visst har Edward hørt om at det på andre college eller andre avdelinger leves svært så frigjort og utvungent, men han ser det ikke, finner dem ikke – ikke engang på førpopmusikkens bluesklubber. Ved bryllupsdagsleite er han spent som en stålfjær og til overmål full av et begjær som er henne helt fremmed.
God formidling
McEwans forståelse av lengslenes krav – og hvor forskjellige de kan arte seg – sammen med evnen til å formidle disse erkjennelsene, bærer hovedtyngden av denne fine fortellingen. I sin nåtidsform preget av direkte, undersøkende tilnærming, aner vi allikevel den gamle balladens visdomsladde fortelling om de to elskende som ikke får det til.
Ian McEwan har skrevet en ganske trist, litt lakonisk, men også vakker fortelling om Edward, Florence og deres tid.
