Av:
Tom Egil Hverven
Aasne Linnestå
Utland
Aschehoug 2005
«Utland» er, til tross for tittelen, en roman som kretser om opplevelsene til en voksen, gravid kvinne bosatt et sted som likner på Rjukan i Telemark. Hovedpersonen Hege fører delvis selv ordet i boka. Ikke alle Aasne Linnestås grep er like heldige.
Omsorgen for den andre
«Utland» er formet som en punktroman, det vil si at fortellingen består av mange små biter. Punktene får fram Heges undersøkende arbeid i forhold til de to mennene hun bokstavelig talt ligger mellom.
Morfar er på sykehus og nærmer seg døden. Noen av de vakreste og mest tankevekkende passasjene i boka beskriver hvordan han forsvinner ut av livet mens Hege er omsorgsfullt, hengivent og fysisk tilstede. Samtidig avdekker hun en dramatisk episode i morfarens liv. Han svek en jødisk kvinne under krigen.
Et vinglete forhold
Romanen stiller spørsmål ved hva slags ansvar mennesker har for andre. Midt oppi det hele er Hege opptatt av gisseldramaet i Dubrovkateatret i Moskva i 2002. Men hva kan hun gjøre for mennesker som mer eller mindre frivillig beveger seg mot døden?
I forhold til kjæresten Halvard er det muligens Hege selv som sviker. Forholdet dem i mellom beskrives vinglete og utydelig. Klarest er det at Hege velger å bære fram barnet uten at Halvard er tilstede.
Tråkler det til for seg
Punktromanen er en populær sjanger blant norske forfattere. På sitt beste kan den fungere poetisk og ladende, slik Aasne Linnestå utnytter den i passasjene om morfar. Men jeg synes nok ”Utland” også viser formens begrensninger.
I boka til Åsne Linnestå sys Heges forhold til de to mennene sammen uten nok poetisk sting. «Utland» blir litt tråklete, hvis jeg skal bli i håndarbeidsmetaforen. Den forsøker å holde sammen litt for spredt stoff. Og det opplever jeg ikke som helt kunstnerisk nødvendig i en roman som likevel gir anelse om at et større forfatterskap kan være underveis.
Kulturnytt, NRK P2, 13. januar 2006
Se også