NRK Meny
Normal

Anmeldelse: Tryllefløyten

Atle Antonsen briljerer i strålende romversjon av Mozarts Tryllefløyten

Tryllefløyten i Operaen, november 2015

TRYLLEFLØYTEN: Det er Operaens mål at man skal kunne forstå historien i «Tryllefløyten» uten å kunne den fra før.

Foto: Rolf Petter Olaisen / NRK

Med sin kombinasjon av guddommelig musikk, sjarmerende figurer, og mer eller mindre ubegripelig handling har Mozarts Tryllefløyten forvirret og fortryllet operagjengere helt siden urpremieren i Wien i 1791. Når en av Nordens mest lekne teaterregissører gir seg i kast med dette velkjente syngespillet, gjør han modige valg.

Alexander Mørk-Eidem er kjent for å vekke klassiske verk som – kanskje uten at vi vet det – ligger i en slags dvale. Han leter etter hvilken funksjon verkene kan ha hatt i sin samtid, og slik gjenskaper han dem med relevans for nåtiden. Derfor plasserer han Tryllefløyten i en fjern galakse, med en estetikk tydelig inspirert og til dels direkte hentet fra science fiction-klassikere som Star Wars, Alien og Avatar.

Dette er igjen rammet inn av vegger dekket av metallisk og glitrende folie, en del av uttrykket som ofte følger Mørk-Eidems produksjoner. Det bærer bud om eventyr, men også om glitter hentet ut fra våre helt vanlige liv.

Skilsmissedrama

Fantasirik regi, blendende scenografi og til dels hylende morsomme ablegøyer er hovedingrediensene i Mørk-Eidems oppsetning av Tryllefløyten. Dette gjør at rollevekten forskyves: Det er ikke lenger prins Tamino og hans Pamina som spiller hovedrollene. Rett nok sendes Tamino av sted av Nattens dronning for å finne Tamina, men lite vet han om at det hele bunner i et skilsmissedrama.

Sarastro og Nattens dronning fikk ikke samlivet til å fungere, og strides om samværsretten til sin felles datter Pamina. Det har resultert i en strengt delt verden der menn og kvinner lever adskilt fra hverandre og der hatet er gjensidig. Dette er det kun fuglefangeren Papageno (Taminos hjelper) som ser, og i motsetning til i originalversjonen, vokser Papageno gjennom stykket og er til sist den som rydder opp i konfliktene det gjensidige hatet har skapt.

Nødvendig komiker

Denne omskrivningen av Mozarts opplysningskomedie er illustrerende for vår tid: Vi dyrker antihelten foran helten, vi foretrekker forsoning framfor å nedkjempe det «onde» (i hvert fall venstresiden), og vi dyrker heller vår oppveksts popkultur enn å gå gjennom ild og vann på veien mot en høyere moralsk eksistens. Regissør Alexander Mørk-Eidem vil egentlig at alle bare skal gi hverandre en klem.

Atle Antonsen

HÅRETE: Ifølge anmelderne Eystein Sandvik og Karen Frøsland Nystøl briljerer Atle Antonsen i regissør Alexander Mørk-Eidems versjon av Tryllefløyten.

Foto: Rolf Petter Olaisen / NRK

Komiker og skuespiller Atle Antonsen, som spiller Papageno, har dermed en hovedrolle i denne oppsetningen. Et spennende grep, og det fungerer. Ikke minst på grunn av Antonsens presise tekstturnering og timing, men også fordi Mørk-Eidem har gjort frie omskrivinger av manus.

Die Cyberflöte

Og for den som lurer: Atle Antonsen synger bra i sine arier. Hans lett brekende baryton bærer fint ut i salen, selv om forskjellen i stemmekvalitet blir påfallende når de skolerte stemmene inntar podiet. Dette kjøper vi glatt, fordi en komiker av Antonsens format er helt nødvendig for en slik versjon.

Samtidig fremstår de to egentlige hovedpersonene, det heltemodige og gjensidig forelskede paret Tamino og Pamina som litt blasse og kjedelige figurer i den visuelle orgien av romvesener som befolker Sarastros og Nattens dronnings riker. De komiske figurene stjeler rett og slett showet.

Da hjelper det heller ikke at Mari Eriksmoen fremstår noe stiv i Paminas talte partier. Men for en åpenbaring når hun synger! Hennes fremføring av Paminas arie «Ach ich fühl’s» i 2. akt var hjerteskjærende vakker.

Folkelig innfallsvinkel

Om teksten er kraftig omskrevet, er derimot musikken for det meste den samme gamle. Hvorfor ikke leke mer med filmhistorien her også? Det fremstår idéfattig når forsøkende på galaksifisering begrenser seg til noen elektroniske plingelyder på toppen av orkesteret i enkelte arier, i tillegg til klisjémessige lydeffekter under noen av de talte partiene.

Ikke alt fungerer like bra i Mørk-Eidems romversjon av Tryllefløyten. Kanskje kunne skilsmisseplotet vært tydeligere, men samtidig er det fint med uventede vendinger i en historie som uansett er helt på jordet i utgangspunktet. Intensjonen og resultatet har rom for at ikke alt skal være like bra heller.

Den folkelige innfallsvinkelen vil trolig trekke nytt publikum til operaen. Den vil trolig også vekke reaksjoner, men det er jo poenget med et slikt prosjekt.

Atle Antonsen synger Tryllefløyten i operaen