”Tideland” er en stygg sak. Men den ekstremt udelikate atmosfæren er litt underholdende. Så er det vel meningen at hendelsene, de kvalmende tilskikkelsene, skal underholde. Det synes jeg ikke de gjør. Men de bidrar til stemningen.
Dødt selskap
Men det er noe ved atmosfæren. Det er er noe ved Terry Gilliams regi.
Forskjellen mellom liv og død er ikke stor her. Man er med videre i historien uansett hvilken tilstand man er i. Når man er alene i verden er dødt selskap bedre enn intet selskap. Et menneske kan jo stoppes ut. Det kan i hvert fall gjøres på film.
Får det til
Terry Gilliam presenterer selv historien i begynnelsen av filmen. Mange har brukt det dramaturgiske knepet. Gilliam får det til. Portrettet på lerretet står til stemmen og innholdet i det han sier står til fortsettelsen. Stort sett. Ikke glem å le, sier han. Akkurat det følte jeg liten trang til.
Vond og mørk
Det mest tvilsomme er at et barn har hovedrollen. Hun er 10 år og hun har evnen til å flykte inn i sin egen fantasiverden av barbiedukker med eller uten hode og hår, armer og bein. Men alle referansene hennes fra den virkelige verden, preger drømmene også… Så selv fantasiverdenen er vond og mørk.
Drukner seg i heroin
De voksne har sine problemer mens de lever. De drukner seg i herion. Datteren hjelper med skuddene når de ikke klarer å holde sprøyta selv. Etter de voksnes død sitter jenta med annerledes utfordringer. Begrepet oppvekstmiljø blir meningsløst.
Ingen klar tanke
Det er ikke mening i noe, egentlig. Gilliam sier vi må tenke også mens vi ser, men jeg har ingen klar tanke, og jeg tror egentlig ikke man skal ha det. Det er surrealisme både foran og bak og utenpå og innenfor. I en skrekkelig gørr-og-guffe-garnert estetikk.
Selvpiskere vil ha det greit her…. det kalde nedover ryggen kan være noe annet enn luftkondisjoneringen.
