Snåsamannen overbeviser ikke

De fleste har en mening om Snåsamannen.

Det at tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen gikk ut og fortalte at hans sønn hadde fått hjelp av Snåsamannen, ga teatersjefen ved Teater Ibsen, Thomas Bye, ideen til et teaterstykke om den synske mannen.

Med seg på laget fikk han Nord-Trøndelag teater og Riksteatret.

Minister på tur

Ei jente er uhelbredelig kreftsyk. Sammen med en venninne går hun Norge på langs for å samle inn penger til kreftforskning.

Med seg på en etappe har hun fått en helseminister mistenkelig lik Hanssen (blant annet har han med seg pølse på termos) og hans livvakt.

De nærmer seg Snåsa. Spørsmålet blir om hun bør kontakte mannen med de varme hendene eller ikke. Det spørsmålet utløser debatt og samtaler på turen – og det er det «Snåsamannens sang» handler om.

Eksistensielt

De tviler, tror og avviser, argumenterer og krangler. Kjernen er de virkelig store spørsmålene: Hvem er vi? Hva er meningen med livet?

Snåsamannen selv, spilt av Sverre Bentzen holder seg mest i kulissene og kommer kun frem i sangnumrene. Han er ikke en karakter som turfølget møter, men er der som en mulighet man kan gripe eller ikke gripe.

Det er hans person og praksis som utløser den eksistensielle debatten – eller kanskje det heller bør kalles de eksistensielle monologene, for de fire karakterene har til dels lange replikker.

Stykket skal balansere mellom lange eksistensielle utlegninger og prompehumor (relatert til kolikken i helseministerens familie), og lykkes ikke helt med det.

Karakterene snakker fort, for de har mye å si. I starten av stykket er det en viss oppjagethet over spillet. Tekst og spill åpner seg først når karakterene får tid og rom til å åpne seg opp. Det er også slik at karakterene tenderer mot å bli ensidige, men noen av dem har sider som overrasker.

Svake sangtekster

Teksten er av varierende kvalitet. Spesielt sangtekstene er til tider svake.

Når snakkesynging gjør at verbet «var» skal rime på «forsvar» og trykket må ligge på siste stavelse, blir det rart. Eller når annenhver linje i en sang er «lalalala». Det er for dårlig når tre store teatre har slått sine pjalter sammen for denne forestillingen.

I de bekjennende monologene er språket et annet, sterkere og mer variert. Men helheten blir ujevn.

Så var det meningen med livet, da.

I skogen på scenen er det plassert store glassflater med speileffekt slik at publikum både kan se seg selv og se karakterene fra flere vinkler samtidig.

Om det som skjer på scenen er ment å speile publikum, ser vi oss selv som mennesker som forsøker å snakke i stykker det vi ikke kan forstå.

Til det er Snåsamannen en fin kontrast. Han bringer ro inn til scenen, og som en slags stille protest mot oppjagede diskusjoner, snakker han ikke, bare synger.

Kan hende trenger vi mirakler for å forstå våre liv. Om dette teaterstykket hjelper på forståelsen, er en annen sak.