Fra fjas til fortryllelse

«Romeo og Julie» er følelser. Den dypeste kjærlighet og det mørkeste hat møter brå modning, ære, vilje, valg og mot – og håpet taper. Ulykkens udødelighet henger tungt over det unge paret når voksenverdenens klamme grep fester seg om dem og klemmer til.

En hånd

Når Nationaltheatret og Riksteatret sammen setter opp dramatikkens mest kjente kjærlighetshistorie og sender den ut på turné, har de klokelig gitt regiansvaret til Sigrid Strøm Reibo. Hun har en gnistrende Shakespeare-portefølje, og denne gangen forsøker hun en tilnærming og utforsking som strekker en hånd ut mot et ungt publikum.

Forestillingen starter med en dunkelt opplyst scene, der 13 helfigurdukker sitter ikledd renessansekostymer. Skuespillerne kommer inn, stiller seg bak dukkene og gjør et forsøk på å spille Shakespeare. Med 400 års distanse i tid, gjelder det å finne en inngang som gjør at publikum og skuespillere kan nærme seg og forstå verket sammen.

Metateater

Det er metateater i beste sendetid når de utforsker Shakespeares tragedie – eksempelvis når de finner ut av Romeos alder (16), og deretter prøver ut hvordan en kjærlighetssørgende 16-åring går, står, knikser – Herbert Nordrum som Romeo prøver og feiler og prøver på ny. Denne metoden får frem mye humor i Shakespeares stykke, mens av og til bikker det over. Det er likevel en åpen og ærlig tilnærming overfor publikum. Det ligger en vennlighet i det.

Distansen forsvinner

Godt hjulpet av scenografi, lyssetting og lydlegging senker alvoret seg over fortellingen. Skuespillerne nærmer seg etter hvert en kjerne, gradvis ikler de seg renessansekostymene som hører til deres rolle og finner sin plass i stykket, og gradvis forsvinner distansen. Tidsspennet på 400 år krymper desto lenger inn i tragedien forestillingen beveger seg. Underveis i forestillingen spilles store tablåer frem, store bilder, som malerier som oppfordrer publikum til å stoppe opp og ta inn over seg det som er i ferd med å hende.

Etter hvert som tragedien strammer grepet, tydeliggjøres også ulike sider ved «Romeo og Julie» som kan ha gjenklang hos unge i dag: Foreldre som krever lydighet uten å være lydhøre, frykten når man står ved et avgjørende valg, ensomheten i å måtte velge.

Lykkes med mye

Tross litt fjas lykkes forestillingen med mye av det den setter seg fore. Ensemblet spiller frem en kjærlighetshistorie som strammer seg hardt og vakkert til, og som står igjen som en voldsom tragedie fortalt gjennom åpen tilnærming og vakre bilder.