Anmeldelse: Musikalen HAIR er hippienostalgi

Rockemusikalen HAIR er skrevet i samme tidsperiode som handlingen er lagt til. Det ga musikalen en aktualitet, nærhet og råhet få andre kunne skilte med i 1968. Den gikk rett inn i datidas betente konflikter i USA: Vietnamkrigen, trangen til opprør, en politisk situasjon preget av drapene på Martin Luther King og John F. Kennedy, samt et nært forestående presidentvalg. Hendelser som påvirket den jevne amerikaner.

Tydeligere

Dette bakteppet bør den som skal se HAIR ved Oslo Nye Teater ha klart for seg. For konflikten hovedpersonen Claude (Eldar Skar) baler med, er ikke åpenbar for en publikummer som er født på tampen av forrige årtusen. Og det kan fort være mange, all den tid også denne musikalen har en SKAM-skuespiller som trekkplaster.

Mangelen på etablert konflikt gjør at musikalen sliter med å engasjere før et stykke ut i andre akt. Konflikten er slik: Claude har fått innkalling til militæret. Foreldrene forventer at han drar. De frigjorte vennene fra hippiesamfunnet forventer at han ikke drar. Argumentene for å dra blir svake, derfor er det vanskelig å forstå at dette er problematisk. Når Skar får tid og plass til å uttrykke rådvillheten, får musikalen nerve. Men det tar tid når han presenteres som svoren hippie i starten. Det er vanskelig å forstå at han har et problem.

Ensemblets hitparade

Dette til tross for gode musikalske ensemblenummer og et band strålende ledet av Simon Revholt. Vokalt er soloprestasjonene for ujevne til at det yter musikalen rettferdighet, men gode sangere som Ida Ursin-Holm, Solveig Andsnes, Kash King Gashamura og alltid stødige Henriette Faye-Schjøll løfter musikalen. I tillegg til Trond Høvik som en kjærkommen innreder med tilstedeværelse og glimt i øyet.

I ensemblenumrene er det mye å glede seg over. Men HAIR er blitt en hitparade mer enn en musikal med substans.

Overflate

Handlingen oppleves relevant først i 2. akt, når det tetter seg til for Claude. Frem til da får publikum oppleve en hippienostalgisk musikal. Kostymer og scenografi preges av en ren og litt polert overlate mer enn småmøkkete virkelighet.

Det skyldes for det første at en utydelig konflikt skyver vekten over på sang og scenografi, for det andre en dus fargepalett. Litt mer teint, syrete farger og upolerte skuespillere hadde fått frem kraften som lå i hippiebevegelsens engasjement. Det er lite buskaser i armhuler og hårvekst på legger å spore – utseendepresset er ingen frigjort fra.

For at et ungt og nytt publikum skal strømme til musikalene som spilles i Oslo denne våren, trenger teatrene å hente inn regissører som ser musikalen med friske øyne og som kjenner en ung målgruppe ordentlig godt.

Besteforeldregenerasjonens ungdomstid blir først interessant når den byr på konflikter som fortsatt kjennes relevante. Et slikt prosjekt krever kunstnerisk vågemot og vilje til å feile. HAIR ved Oslo Nye Teater retter seg i større grad mot dem som har vokst opp med musikken og som ikke sier nei takk til en tripp bestående av en god dose hippienostalgi.

• Les også: Fullt show-trøkk, lite substans
• Les også: Teatrene vil ha unge tv-fjes