Kommentarfelt i musikalversjon

Denne høsten slår Teater Ibsen til. I samarbeid med Hordaland teater setter de opp den svenske musikalen «Min venn fascisten» - en helsunget aften i teateret.

Intet tabu forblir ubelyst i løpet av de to timene forestillingen varer.

Musikalen skal turnere i Vestfold og Telemark og siden spilles ved Hordaland teater i Bergen.

I-landsproblemer

«Min venn fascisten» ble skrevet av Klas Abrahamsson og Erik Gedeon i 2012. Når Finn Tokvam har oversatt musikalen til norske forhold, har han levert en gjennomarbeidet, språksterk, svært aktuell og oppdatert versjon av middelklasse-Norge og dens mange i-landsproblemer.

Det er syrlig satirisk, selvsagt politisk og også en musikal som vil noe mer enn å få publikum til å le og rødme over seg selv.

For «Min venn fascisten» tar tak i hvordan utenforskap defineres og av og til kan fremprovoseres av flertallet. Det såkalt inkluderende samfunnet er skarpt skildret i hvordan skiller mellom «oss» og «dem» raskt opprettes.

Alt synges

Dette er en musikal der alt synges. Det fordrer god timing, godt driv og god variasjon i tekst, melodisjangre og koreografi. Alt dette sitter godt hos ensemblet ved Teater Ibsen.

Med kjente stemmer som Karoline Krüger og Lars Lillo-Stenberg i front er det musikalske godt ivaretatt.

Men hele ensemblet synger godt, og noen av dem får virkelig briljere med sine musikalske ferdigheter i løpet av stykket. Samspillet og samklangen er likevel det viktigste. Og det får de fint til.

Svorsk sommeridyll

Handlingen er satt til en sommerkveld der gode venner møtes et på en brygge et sted ved fjorden. Men sommeridyllen (som preges av en utsikt til norske fjorder og fjell ispedd en dose «Solsidan» og «Bakkebygrenda») sprekker snart opp.

For når alle uttrykker at de har det bra, viser sangene noe annet. Gjennom sangnumrene veller frustrasjonen, grumset, sinnet og de politisk ukorrekte standpunktene ut. Så kommer fascisten Fridolf innom festen. Det setter idyllen ytterligere i ubalanse.

God regi og koreografi

Regien er god og koreografien matcher godt en forholdsvis liten scene. Spillet kan hos enkelte i ensemblet tendere til å bli vel karikert, vel mye fakter og mimikk. Samtlige av karakterene har riktignok karikerte trekk ved seg.

Da er det ekstra fint med skuespillere som Mathilde Alfrida Jakobsen Skarpsno, som på en fin måte åpner for mange ulike dimensjoner i tekstene hun synger. Rent spillmessig er det hun som utnytter sangtekstene best.

God tolkning

Lars Lillo-Stenberg debuterer som teaterskuespiller og fascist i denne oppsetningen. Han er gitt en outsiderrolle, og det mestrer han fint. Det han ikke har av fysisk dynamikk på scenen, tar han igjen med stemmen.

Han er en sjeldent god formidler av tekst og undertekst, og hans betoning av ord, pauseringer i sangen og bruk av stemme gir nye lag av mening til sangene.

Bandet, under ledelse av Jon Rørmark, er en viktig faktor for den høye kvaliteten på «Min venn fascisten». Spillet er lekent og intrikat, variert, iørefallende og godt arrangert.

Skjerpende lytting

Det meste kan synges, og det meste kan gjøres narr av. Det er noe annet å synge ut sin mening enn å si den med ord. Når en musikal kun består av sangnumre, gjør det at publikum lytter på en annen måte, det er på et vis skjerpende. Godt er det da at tekstene er tydelig uttalt, særlig i musikalens første del.

I det store og det hele er dette en musikal å glede seg over.