Mest briljant som litteratur

Det kunne vært en film. Et stort, åpent scenerom, lyssetting som fører tankene til morgener i Italia, tørkesnorer med klesvask spent opp over scenen. Og bak alt dette: Knallharde konstellasjoner, maktkamp og brutal virkelighet.

Gode valg

Elena Ferrantes bøker om de to venninnene Elena og Lila, også kalt Napoli-kvartetten, har begeistret lesere over hele verden. Det er en fortelling om å vokse opp, om vennskap sterkere enn alt, om kjærlighet, kvinnefrigjøring - og om å skrive.

Den starter i etterkrigstidens Napoli og ender opp i våre dager. Når Oslo Nye Teater tar denne til scenen, har de tatt mange kloke kunstneriske valg:

Maren Bjørseth har regien (hun gjorde blant annet en uforglemmelig Romeo og Julie for noen år siden). Ida Wigdel er koreograf (hun blander humor og dype følelser på en smart måte). Olav Myrtvedt har scenografien – med åpne rom som løfter fortellingen frem. Og et ganske godt cast, særlig de to hovedrollene (Stine Fevik og Ingvild Holthe Bygdnes).

Stripp og løft

Det denne forestillingen gjør godt, er at den løfter historien frem og tydelig viser at det er et selektivt utvalg levd liv som spilles ut fra scenen. Slik må det nødvendigvis bli, alt fra en roman kan ikke bli teater. Mye som utelates er fint uttrykt i koreografi, lyssetting, musikk og scenografi.

Dermed åpner forestillingen rom der publikum kan legge sitt eget inn i forestillingen. Samtidig unngår «Min briljante venninne» å falle i for-mye-tekst-fella.

Med et ensemble som tar koreografien godt, trakterer flere instrumenter (om enn ikke alt på veldig høyt nivå) og synger (sjarmerende og ganske rent), skaper det en atmosfære av landsbyliv og gir et helhetlig bakgrunnsteppe for de to venninnenes fortelling.

For lang

Det er de store følelsene som trekkes frem i denne oppsetningen. Kjærlighet, hat, svik, vennskap, oppbrudd og død krever en spennvidde i måten det fortelles på.

Det krever også spennvidde i skuespillernes uttrykk, blant annet for å unngå karikaturer. Teaterforestillingen er en seks timer lang reise i store følelser. Noen ganger sublimt, andre ganger litt for mye.

For det er mange personer, mange karakterskift og mange historier forestillingen berører. Mye er utelatt fra Napoli-kvartetten, enda mer kunne vært tatt bort. Forestillingen er for lang.

Det som er briljant

Blant flere gode prestasjoner står Stine Feviks frem som den briljante. Fortellerens blanding av autoritet, fandenivoldskhet, naivitet og oppriktighet ligger naturlig i spillet hennes.

I Feviks replikker er historien ikke ferdig fortalt, den er ny i det øyeblikket den fortelles. Fevik skaper en troverdig blanding av uutholdelig letthet og mørke avlukker i Elena Grecos beretning.

Tross dette undres jeg likevel hvorfor denne fortellingen trenger en scene, trenger å bli teater.

Romansyklusen ligger tett på et TV-serieformat, hva kan teaterscenen tilføre?

Spin-off-følelsen av en bestselger som tas til scenen fordi den er en bestselger, er absolutt til stede. Uten at det er til forkleinelse for den kunstneriske innsatsen. Teateret tilfører nærvær og nærkontakt, intenst opprettholdt i seks timer.

Og den store scenen på Oslo Nye Teater gir en følelse av mennesket i verden:

Barn av lys og skygge.