Sabeltann-forestillingene i Dyreparken er Norges mest sette sommerforestilling. Amfiet i Kjuttaviga fylles hver natt av spente små (og minst like spente store) som venter på den underlige kapteinens ankomst.
I år utfordres han av Greven av Gral i forestillingen «Kaptein Sabeltann og den forheksede øya».
En utendørsforestilling som denne innebærer mye logistikk, og denne delen er godt ivaretatt.
Når det så smått begynner å brenne i en busk etter en avdeling med pyroeffekter, er brannen slukket i løpet av sekunder. Forestillingsmaskineriet og det tekniske fungerer godt. Men det kan ikke redde en forestilling alene.
Oppofrelser
«Kaptein Sabeltann og den forheksede øya» har et manus som er overraskende komplekst.
Tematisk handler det om oppofrelse, og når Sabeltanns fiende er den som redder ham fra den sikre undergang, er dette et tankevekkende trekk, selv om det ikke følges opp i teksten videre.
Tankevekkende er det også at Pinky (den lille sjørøvergutten, spilt av Paul Gundersen) blir med på tokt for å finne sin bortførte far. Til slutt klarer de å befri ham, men faren rømmer. Alle virker like fornøyde for det.
Lederskap
Kapteinen selv (Kyrre Haugen Sydness) er en figur som egentlig ikke er skummel (det er det Greven av Gral (Håvard Bakke) som er).
Sabeltann opptrer mer som en grådig kosebamse av en kaptein som er mer opptatt av gull enn av menneskene han har rundt seg. Men han er smart, lar andre gjøre jobben for seg og ofrer dem om han må.
Selv gjør han ikke stort, andre gjør jobben. Han er avhengig av de andre for å komme seg ut av kniper.
Respekt og takknemlighet ligger ikke for ham, likevel har han verdens mest oppofrende mannskap.
Sabeltann har en interessant bruk av makt. Kanskje er det det som gjør ham så fascinerende?
Energi
Forestillingen bærer preg av et varierende energinivå tross hederlig skuespillerinnsats.
En relativt flat koreografi som ikke utfordrer musikken den følges av bidrar til dette, det samme gjør bruken av playback.
Når intensiteten i stemmen drastisk forandres idet en karakter begynner å synge sangen sin, er det noe som skurrer. Teknisk burde det ikke være noe i veien for å kutte playback. Forestillingen ville hatt godt av det.
At flere karakterer flyr over scenen og pyroteknikken lyser opp sørlandsnatten utgjør spennende innslag i Sabeltann-showet, men det er kapteinen og historiene hans barna kommer for å oppleve. Kanskje bør noe av teknikken vike til fordel for skuespillerutfoldelse?
Kapteinen trenger uansett ikke å fortvile, han har et trofast publikum. De fortjener full pakke.
Og bør samtidig vise at de setter pris på kapteinen, og ikke toge ut av amfiet under siste sang for å slippe å stå i kø for å komme til bilen. Er det noen som fortjener applaus, så er det de som står på scenen.
Anmeldelsen er skrevet på bakgrunn av generalprøven.
