«Litt for trygt fra Turboneger»

Da Turboneger spilte sin første konsert i København for 30 år siden hadde de Richard Strauss «Also sprach Zarathustra» som introlåt – spilt fra kassettspiller. «Visjonene sitter i hodet, men ikke helt i fingrene», skrev Håkon Moslet om den konserten i sin Turboneger-biografi fra 2007.

Nå som bandet fyller 30 år, og blant annet feirer med konsert på Rockefeller, var det spennende å se om hvor mye som er muskelminne og hvor mye visjonært som er igjen.

For selvsagt endrer man seg mye på 30 år. Bare dette tiåret har det skjedd store omveltninger: Etter at Hank Von Helvete bestemte seg for å satse på skuespiller- og MGP-karrieren i 2010, tok Turboneger inn britiske Tony Sylvester som vokalist. Det har gitt en viss fornyelse, og to rimelig gode album, men nå som bursdagsfesten er i gang kan man stille seg spørsmålene:

– Er det fortsatt nok futt igjen?

– Kan man bringe noe nytt til bordet når man har vært et mer eller mindre (ofte det siste) velfungerende band såpass lenge?

– Hvor bra kan en kultursosiolog som står på lista til MDG (Knut Schreiner), en Mental Helse-prisvinnende NRK-programleder (Thomas Seltzner), og en tidligere leder i fanklubbens London-avdeling (Tony Sylvester) egentlig være?

Fortsatt ganske bra, viser det seg.

Et eksaltert Rockefeller-publikum får servert den naturlige åpningslåta «The Age Of Pamparius» fra Apocalypse Dudes, før tre låter fra fjorårets ROCKNROLL MACHINE. Når Sylvester innleder Turboneger-klassikeren «Back to Dungaree High» med «Did you wanna go back?», er svaret fra publikum en slags kroppslig «JA».

Hvis Forsøksgym (den radikale og svært frie utdanningsinstitusjonen i Oslo hvor man kan si grunnlaget for Turboneger ble lagt rundt 1986) hadde drevet med eurytmi, ville det antageligvis lignet det som skjer foran scenen.

Nostalgi er jo gøy, og man vil jo gjerne tilbake, men skulle likevel kanskje ønsket seg enda litt mer. Det er en forrykende konsert, selvsagt, men det blir etter hvert klart at man ikke kan forvente seg noe overraskende eller nytt, eller i det minste noe utenom det vanlige.

Dette er en proft gjennomført Turboneger-konsert.

Jo da, det er interessant og litt overraskende å se de Turbo-sminkede tiåringene i Bislett Guttekor synge «Schools Out For Summer» sammen med hundrevis av denimkledde 40-åringer, med refrenget på storskjerm i en slags karaoke fra Thomas Seltzers feberdrømmer, men bortsett fra det, kjennes det litt for planmessig.

Ett av de fineste øyeblikkene kommer faktisk når Haakon-Marius Pettersen, den relativt ferske keyboardisten, lar seg rive med i en litt for lang intro til «Hot For Nietzsche», som virker å forundre selv de andre i bandet. Seltzer tusler litt fortumlet bort til mikrofonen og prøver å si noe, Sylvester flirer, men Pettersen bare fortsetter.

Den overraskende løssluppenheten som dette, hadde det vært fint å få sett enda mer av.

For all del, det gir jo en barnlig glede å se Knut Schreiner spille gitar bakpå ryggen i neste låt, «All My Friends Are Dead», men det kjennes jo også litt for proft og trygt. Vi skjønner: Dere kan gjøre dette i blinde.

Så er kanskje ikke bursdager steder for utagerende eller grensesprengende oppførsel heller, og det blir jo ofte til at man feirer det som har vært, mer enn man ser fremover. Sånn sett fungerte konserten godt.

Så får det heller være lov å håpe at det kommer noe nytt i etterkant, når bandet våkner opp dagen derpå og forstår at de glade 20-årene er over, men at alt ligger åpent for at fremtiden kan bli et nytt og interessant kapittel i Turboneger-historien.