Anmeldelse: «Hypokonderen»

Som det sto på hypokonderens grav: Hva sa jeg!

For oss som tar temperaturen bare vi er innom toalettet, eller stikker ut tungen bare vi ser et speil for å se at alt er i orden, er det bare å innse at vi er og blir amatører i forhold til Bjarte Hjelmelands hypokonder på Oslo Nye Teater.

Febrilt paniske sykdomstanker

«Hypokonderen» er en noe oppdatert versjon av Mollieres «Den innbilt syke».

Bjarte Hjelmelands Argan er helt praktfull. Dette temaet med hypokonderi tok altså Molliere opp i en satirisk form for komedie for 400 år siden, og fenomenet er faktisk mer aktuelt i vår tid hvor man kan kjøpe medisiner i godtebutikken.

Derfor er det også naturlig å legge til flere artige referanser til vår tid.

Vi går nesten alle rundt og hangler litt, så det blir nesten skjær terapi å se hvor ellevilt håpløst livet kan bli om man bare blir «lillefinger'n» så hypokondrisk som Bjarte Hjelmeland.

Sammen med instruktør Kim Bjarke klarer han virkelig å melke alle Argans febrilt paniske sykdomstanker.

De gir Argan så mange nyanser at man både må elske og hate dette kasuset av en pillesluker og tarmskyllingsentusiast.

Tjenestepike med full kontroll

Selvfølgelig er det ikke vanskelig å manipulere en så innbilt syk. Og Argans tjenestepike Toinett, herlig spilt av Ine Jansen, vet å lokke frem feberfantasiene hos sin mester.

Det er i samspillet mellom dem at stykket virkelig slår gnister.

Som tjenestepiken har hun full kontroll. Med slapstick både i replikker og kroppsspråk blir det paret Hjelmeland/Jansen som eier denne komedien.

Når det gjelder de andre rollene, er det datteren (Henriette Faye-Schjøll), som Argan vil at skal gifte seg med en lege, og denne forferdelige legebeiler (Eirik Del Barco Soleglad) og faren (Anders Hatlo) som virkelig har fått til skikkelige komediefigurer.

Anmeldelsen fortsetter under videoen.

Noe matt beiler

Datterens virkelige beiler er noe mer anemisk og uspennende.

Og Hjelmelands hustru i stykket blir nesten noe replikklesende og uten det fyrige temperamentet rollen kunne trenge.

Men ellers er ensemblet fylt av både godt karikert og artige figurer.

Scenografi og kostymer er meget vellykket tatt vare på av Camilla Bjørnvad. Med referansene til vår tid er det artig med slagere lagt inn som dialoger for de unge elskede og lignende.

Litt langtekkelig

Dessverre har stykket et lengre parti i slutten av første akt som, selv om det er viktig for intrigen, blir omstendelig og gav i det minste oss litt sirupsfølelse i blodomløpet.

Men, for å bruke en fotballterm, det tok seg opp i annen omgang.

Annen akt var det tempo over, og alle intrigetråder ble dyktig nøstet opp. Det siste hjertesukk fra scenen og siste punchline var genial.

Det var som sagt noen scener der man følte at stykket var en aning gammelmodig tregt og vi hadde nesten sagt faktisk ikke nok karikert.

Så vi vakler litt med å bestemme oss for hva terningen skal vise.

Selv om samspillet mellom Ine Jansen og Bjarte Hjelmeland er en innertier, ligger nok helhetsinntrykket vårt ikke på det helt jublende. Vi tror også at det spiller seg nærmere en friskmelding i dagene som kommer.

Det må bli terningkast fire.