Kulturimperialisme og kompleksitet

Fra starten av 1800-tallet til et stykke ut på 1900-tallet ble samer sendt på turné i Europa og USA. Til allmenn beskuelse sammen med urbefolkning fra andre deler av verden.

Når Nationaltheatret og Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš for første gang samarbeider om en urpremiere, er det med et stykke som omhandler dette sirkus-aktige fenomenet.

«Human Zoo» er skrevet av Kathrine Nedrejord, en norsk dramatiker som tidligere har gjort seg bemerket med stykker om interneringen av samiske barn i norsk skole på 1900-tallet, og om den brente jords taktikk i Finnmark under krigen.

Nå er hun husdramatiker ved Nationaltheatret, og «Human Zoo» er det første stykket hennes som vises her.

Hjemme i reisa

«Human Zoo» handler om en samisk familie som blir med en engelsk agent på reise i Europa. Iført tradisjonelle klær som pesk og kofte og medbrakt redskaper og utstyr stilles de ut til allmenn beskuelse.

Det blir et stilisert og karikert bilde av samisk liv: Lassokasting, foring av utstoppet rein, «gåing» på ski i Paris’ mange varmegrader og så videre.

Nedrejords tekst er interessant fordi den holder frem et nyansert bilde av denne ganske hårreisende situasjonen.

Å havne på utstilling innebærer ikke bare tvang eller lurende lokking, den harmonerer også med trangen til å være i bevegelse som ligger naturlig for et folk som er vant til å flytte på seg.

Derfor er det flere grunner til å dra ut og bli med på dette: Nysgjerrighet, å se andre deler av verden, å kjenne ro i å være på reise – og å få godt betalt. Opplevelsen av latterliggjøring kommer først når turnéen er i gang.

Oss og de andre

På Nationaltheatrets amfiscene blir scenografi og spillestil av dobbel betydning i denne sammenhengen.

«Human zoo» er et teaterstykke som skal turnere i Norge og Sápmi, og må derfor være flyttbar og enkel å håndtere. Samtidig må hele settingen, samefamilien på utstilling, også være lett å flytte på i stykkets univers.

Regissør og scenograf Bård Lie Thorbjørnsen har spent opp et stort lerret påmalt snø, vidde og himmel. Et utstoppet reinsdyr på hjul, et ildsted, en provisorisk lavvo skal skape opplevelsen av samisk liv og levnet.

Et sperretau langs fremre kant av scenen skaper skillet mellom oss og dem, de utstilte og betrakterne, og gjør publikum til dem som ser på. Men skillet mellom oss og dem nyanseres i Nedrejords tekst.

Også fra scenen betraktes en rar og ukjent verden, også her vurderes og karakteriseres den som ser på.

I enkelte scener oppheves også dette skillet, som når den samiske moren holder opp sitt nyfødte barn og en kvinne på andre siden holder opp sitt, og de står og ser på hverandre.

Forestillingen formidler ikke bare opplevelsen av samer som undertrykte utstillingsofre, i stedet funderer den over denne merkelige praksisen.

Mangler friksjon

Iscenesettelsen mangler noe av tekstens friksjon. Den indre splittelsen i familien som stilles ut kommer mindre sterkt til uttrykk i forestillingen enn i teksten, kanskje særlig i konflikten mellom foreldrene. Det er moren som takker ja til oppdraget, far kvier seg og angrer.

Dermed oppleves stykket til tider som friksjonsløst tross denne uenigheten. Reisen er lang og noen opplevelser er vonde for familien, men heller ikke dette kommer til uttrykk på en måte som gir publikum opplevelse av kummerlighet.

Et gjennomgående frontalt spill harmonerer med stykkets og scenens form: Plassen på scenen er med vilje gjort liten slik at skuespillerne hele tiden må stå vendt mot publikum. Slik var det også å stå på utstilling.

Det gir et spillerom det er vanskelig å utnytte til noe annet enn frontalt spill. Det går greit den timen stykket varer, men «Human zoo» har likevel mer å hente når det kommer til variasjon både i spill og temperatur.

Verden er en appelsin

Det er lite i stykket som viser publikum verden utenfor, den verdenen som kikker inn på kuriositeten den samiske familien i denne sammenhengen er.

Teksten beskriver til dels hvordan verden utenfor oppleves – men øyeblikket der familiens døtre belønnes med en appelsin (som de ikke aner hvordan de skal spise), er en visuell vinner.

Det runde fremmedelementet blant kofter og reinskinn, spenningen over å utforske frukten, hvordan jentene leker med og håndterer dette inntrykket utenfra – til sammen utgjør det en visuelt slående scene som også bærer i seg en kommentar til stykkets tematikk.

Urfolks kultur har til alle tider vært koblet til en overmakts utstillingsvindu. Lite kan forsvare sammenstillingen av rasebiologi og tivoli.

Derfor er det interessant at stykket «Human zoo» også kobler inn stolthet, utferdstrang og selvfølelse i et stykke som tematisk handler om kulturimperialisme av den skjemmende sorten.

Kompleksiteten i stykket er interessant, det at det ikke bare handler om å bli redusert til dyr i bur, men også om nysgjerrighet fra begge sider av gjerdet.