«Der hviler en frigjort Aand over denne Udstilling» Skrev Christian Krohg i 1882, da høstutstillingen åpnet for aller første gang.
Når utstillingen nå åpner for 128. gang, er det lite igjen av det elleville og nyskapende som en gang var utstillingens varemerke.
Ikke desto mindre er det en solid presentasjon som nå vises i Kunstnernes Hus.
Utstillingen favner et bredt spekter av uttrykk og medier, fra maleri og tegning og fotografi til installasjon, skulptur og performance.
70 kunstnere er representert med til sammen 107 verk, og 30 av de 70 er debutanter.
IS-krigere og båtflyktninger
Det første som møter oss når vi trer inn i Restauranten i Kunstnernes Hus, er en veldig Gustav Doré-inspirert veggtegning som fyller hele fondveggen i Vest.
Bildet er et samarbeidsprosjekt mellom Shwan Dler Qaradaki og Johannes Høie.
Her kobles myologiske motiver sammen med sterke referanser til brennaktuelle temaer, som IS-krigeres grusomme henrettelser, og fortvilede båtflyktninger.
Dette verket setter an tonen på en fin måte for en utstilling som har mange meningssterke og politisk ladede arbeider.
En håpets avtale
Et annet eksempel er Ayman Alazrags kortfilm «Oslo Syndrome».
Filmen kretser om Oslo-avtalen som en håpets avtale. I Høstutstillingens katalog, som i år har form av en avis, sier Alazrag i et intervju at Oslo-avtalen skulle gi alle palestinere et sett med vinger, men i stedet for vinger, sier han, bygget Oslo høyere murer.
Filmen viser blant annet en rulletrapp på Gardemoen som går og går, som et bilde på konfliktens fortvilede, låste sirkelgang, slik den utspiller seg syklisk i nye kriger, nye gjenoppbygginger, nye fåfengte forsøk på å megle fred.
Gripende filminstallasjon
Et verk som fascinerte meg sterkt var Ingrid Torvunds film-installasjon «When I go out I bleed magic».
Her går vi inn i et bekmørkt rom, der underlige forseggjorte figurer og kostymer med vakre broderier er vist i opplyste montre. På veggen vises en underlig film, der fabelvesner og fantasidyr vandrer rundt i en vakker og gåtefull natur.
Et sted i filmen ser vi en skikkelse kledd i et hvitt, vakkert brodert kostyme, med hette over hodet med blå broderte øyne. Skikkelsen bærer et tilsynelatende hudløst dyr, kanskje er det en hund, der du kan se blodårer og muskler.
Det er noe underlig gripende i hvordan den kappekledde tar hånd om dette vergeløse dyret. Filmen har noe rituelt og arkaisk over seg, samtidig noe hypermoderne og science fiction-aktig.
Uten at jeg får grep om verken fortellingen eller hva de ulike vesnene representerer går jeg sterkt berørt ut av det mørke rommet.
Årets høstutstilling er solid, men helt uten overraskelser.
