NRK Meny
Normal

Den sårbare fylla

De pynter seg til fest, men føler seg som søppel. Teaterstykket ”Fulle folk” viser oss mennesker på sitt mest sårbare.

en dame slengt på en sofa, en annen dame med vinglass i hånda

FYLLA HAR SKYLDA: Venninnene Laura, spilt av Marie Blokhus, og Magda, Agnes Kittelsen, feirer at Magda har gifta seg.

Foto: Gisle Bjørneby

Det er ikke gitt at det er gøy å se fulle folk på teaterscenen. Det er lett å se for seg overspill og morofyll – men slik kan det ikke være når 14 fulle karakterer skal bære et teaterstykke som varer i over to timer. Slik blir det ikke heller på Det norske teatret. Men fest, det blir det. Eller. Den er vel strengt tatt over når stykket er i gang.

Å spille full er ikke nødvendigvis så enkelt. Publikums utenfrablikk avslører lett detaljer som ikke stemmer. Ensemblet har jobbet med ikke å agere for fulle, nettopp for å skape troverdighet og for å gi plass til det som stykket egentlig handler om: Hva som skjer når vi blir fulle.

Det egentlige

Den fulle er på mange måter beslektet med klovnen, den komiske figuren som lever livets ytterpunkter og samtidig befinner seg tett på det sanne, virkelige og ekte, det egentlige, bak masken sin. Glede og sorg er sterke følelser hos klovnen, og de ligger rett under overflaten, klare til å uttrykkes. Sirkusklovnen taler til vår indre grinebiter, slik det danske Cirkusmuseet formulerer det på sine nettsider, mens karakterene i ”Fulle folk” appellerer til vårt egentlige jeg, den du er der innerst inne.

Og bare så det er sagt: Det er ingen Jeppe på Bjerget vi møter her, det er karakterer som frivillig går på fest og inntar nok alkoholenheter til at det gjør noe med dem og deres forhold til verden. Man kan selvsagt fremdeles stille seg det holbergske spørsmålet om hvorfor Jeppe drikker også i denne sammenhengen, men svaret er i utgangspunktet at de drikker fordi det er fest. Karakterene er såpass taleføre at de selv kan fortelle resten.

Mann og kvinne sitter og snakker på gulvet

DEBUT: Marta, ei ung og veldig full jente, spilles av Kjersti Dalseide som har sin skuespillerdebut i stykket. Kim Sørensen spiller Tom, direktør for en stor, internasjonal filmfestival.

Foto: Gisle Bjørneby

Fallet

Det er natt, og på det rotete og klumpete sorte scenedekket står en enslig gatelykt. Langs scenens tre vegger er møbler og store søppelkasser plassert. Før scenelyset slås på, høres festbrøl før en enslig sjel med sjanglete gange entrer scenen, fortsatt i stummende mørke, hvorpå et digert plask høres.

Marta, spilt av Kjersti Dalseide, har falt i en vanndam, og hun sliter med å komme seg opp. Publikum ler, noen sier høyt at de kjenner seg igjen. Men ingen av oss i salen vil for noen pris være akkurat den karakteren der.

Marta kravler seg opp, faller igjen, blir gjennomvåt, og det er på ingen måte flatterende. Selv om denne åpningsscenen beveger seg på grensen til det karikerte, viser den mest av alt det som resten av forestillingen skal understreke: Hvor sårbare vi er i situasjoner der vi har gitt fra oss kontroll.

Vendinger

Den russiske dramatikeren Ivan Vyrypajev har skrevet et teaterstykke som fortoner seg som små noveller hentet fra hver sin fest.

Replikkene er til tider som små monologer eller mer eller mindre vellykkede lyriske utsagn, gjerne deklamatoriske og løsrevet fra det de andre karakterene på samme fest snakker om.

Stykket leder ikke tankene eksplisitt hen til Russland, heller minner det om en europeisk by. Settingene er en bedre vennemiddag, et bryllup, et utdrikningslag.

Energien preges av at stemningen går opp og ned, og scenene har brå vendinger. Plutselige raseriutbrudd, slåssing og brøling hører med, men mer enn dette tar stykket seg tid til lange, reflekterende og eksistensielle undringer over tilværelsen.

Frykt, skam, sinne, fortvilelse og lede uttrykkes, og det jaktes mening. For meningen med livet, den kan vi egentlig bare snakke om når vi er fulle. Og under dette ligger lengselen etter tilhørighet konstant hos alle karakterene.

Kviskre

Som i siste scene før pause, hentet fra utdrikningslaget. I sene nattetimer har det oppstått en diskusjon om ”Guds kviskring i hjartet”, som alle så nær som en vet at de har hørt. I dette finner de frem til et fellesskap, de klamrer seg sammen for å lytte etter denne kviskringa.

Som de sier selv: Dette er ting vi er redde for å si høyt, vi skammer oss over det. I morgen fornekter vi alt! – men denne kvelden skal de altså høre Gud kviskre til seg.

Scenen ender med at alle holder rundt hverandre gråter stille. Og her er det noe som treffer, stille og skarpt. Den fryktede ensomheten byttes ut med et fellesskap, og tabuene er lagt i en skuff for kvelden.

Mening

Stykket bruker tid på menneskets søken etter mening. Jo lengre ut i de små timer det bærer, jo sterkere mener flere av karakterene at Guds stemme taler gjennom dem. Panteismen fyller mange replikker, og lengselen etter noe større og egentlig fyller enda flere.

Regissør Sigrid Strøm Reibo, som også har oversatt stykket fra russisk, lar disse utlegningene få tid og rom, og slik viser hun frem stengslene og tomheten som preger disse menneskene.

Søppel

Flere av karakterene uttaler at verden er søppel, at de føler seg som søppel, og at verden er en drit en må grave i til albuen for å finne perla som er skjult der.

Denne holdningen finner vi igjen i den mørke og fylling-aktige scenografien til Katrin Nottrodt. Men at perlene i driten finnes og er flere enn man kanskje skulle tro, vises ikke bare gjennom disse sårbare karakterenes utlegninger, det vises i en visuelt vakker scene der de fire gutta fra utdrikningslaget kommer inn og henter opp vifter fra søppelcontainerne.

De finner en fargerik plastpose og blåser den til hverandre. Med ett daler det ned mange slike plastposer i ulike farger, og gutta blåser dem opp og lager til en fargerik dans under den ensomme gatelykten. Søppelet og tomheten (plastposene) har vakre farger når de løftes opp gjennom lyset og noen ser dem.

Søppelet blir vakkert. Containerne veltes, og fargerikt glitterpapir fra en makuleringsmaskin velter ut. Alt til romantisk musikk av Jules Massenet. Søppel er søppel bare hvis det defineres slik.

Scene i svart med to mennesker og masse søppel

SØPLETE: Scenografi og kostyme er ved tyske Katrin Nottrodt.

Foto: Gisle Bjørneby

Festen er over

Fra det sorgmuntre fallet i vanndammen i starten ender det vondt og brått når fyll gir utslag i vold. Mennesket viser seg fra sin sårbare og søkende side i fylla, ja, men det viser også det kyniske og vonde. En prostituert får gjennomgå i ”Fulle folk”, og det er ingen hyggelig scene.

Festen er over, og ”Fulle folk” viser den dypeste menneskelighet midt i en natt. På godt og vondt, og mest på ekte. Stykket speiler noe essensielt i verden slik vi har latt den bli. Gode skuespillere skaper troverdige og gjenkjennelige situasjoner som treffer. Så er det også slik at det er fra fulle folk vi får høre sannheten.