Ahmed Saadawis «Frankenstein i Bagdad» er en svært god roman. En noenlunde kortfattet innføring i handlingen er imidlertid en utfordring. Vi prøver:
La oss ta utgangspunkt i noen mennesker og selve stedet aller først: Bagdad under amerikansk okkupasjon. Året er 2005. Det smeller og eksploderer jevnt og trutt. Folk dør i store antall. I dette kaoset finnes historiefortelleren, skraphandleren og fylliken Hadi. I huset ved siden av Hadis nedraste skur bor den gamle enken Elisheva eller Umm Daniel, Daniels mor. Hun er assyrisk kristen og nekter på tjuende året å akseptere at sønnen Daniel omkom i krigen mellom Iran og Irak på åttitallet.
Så må vi ha med oss Hasib, den unge mannen som har fått jobb som vaktmann utenfor et fint hotell. Han blir drept i et forsøk på å stanse en søppelbil på vei inn i hotellet, full av sprengstoff.
Det nærmeste vi kommer en helt og hovedperson er kanskje journalisten Mahmoud Al-Sawadi. Det er han som etter hvert samler trådene i den absurde historien sammen. Og la oss ikke glemme Hvahetern – dette puslespillet av en sammensydd mann, strengt tatt svært død, som viser seg å ha et betydelig talent for rettmessige mord.
Monsteret oppstår
Det er Hadi som får idéen og setter den ut i livet, uvitende om konsekvensene. Han er forbannet fordi myndighetene ikke viser de døde respekt og samler opp lik og likdeler etter terrorangrep og eksplosjoner. Han begynner å ta med seg deler hjem og setter dem møysommelig sammen – helt til den illeluktende figuren i gårdsrommet hans bare mangler en nese. Han finner et egnet objekt etter enda en eksplosjon og syr det på. Planen er å levere skapningen til myndighetene, tvinge frem en begravelse. Slik går det ikke.
For: den unge Hasib er ikke bare forbannet for at han må dø i så ung alder, han finner ikke kroppen sin, den er borte, blåst til himmels. Uten kropp får han aldri ro, kan en enda yngre død gutt fortelle ham på kirkegården.
Hasibs sjel svever i vei, leter og finner Hadis sammenraskede skapning, tar seg inn og blir slik Hvahetern. Body and soul, så å si. Da han uforvarende kommer inn til gamle Elisheva, er hun imidlertid helt sikker på at bønnene hennes er hørt. Det er sønnen Daniel som står der i Adams, i dette tilfellet sammensatte, drakt. Med noen av Daniels klær er han til og med ganske lik den fortapte sønnen.
Surrealistisk og visuelt
Langt på vei har Ahmed Saadawis prosjekt vært en slags gjenfortelling av Mary Shelleys ur-horror-roman «Frankenstein», lokalisert i denne absurd kaotiske Bagdad-virkeligheten han selv opplevde, som innbygger og som journalist for BBC. Han fikk selv idéen i et likhus der mennesker gikk rundt og lette etter biter av sine kjære, mens vaktmannen kunne si «ta det du vil ha».
Referansene til Shelley er mange og intelligente, ikke minst til filmatiseringen fra 1994 med Robert De Niro som monsteret. Dystert, skremmende, surrealistisk og absurd komisk. Alt på én gang. Saadawi er også filmskaper, det merkes i en tekst som er uvanlig visuell.
Passer for deg som:
- – kan le av det skrekkelige
- – tåler fandenivoldsk satire
